Historien om de norske cowboyene

"Goffa'n min va handelskar han handla hest og kjy.
Dreiv dei ifrå Aurlandsdal'n og ned te Drammen by.
Han va kjend frå Hol te Gulsvik.
Ein ekte Hallingdøl.
Spikjikjøt va'n glad i, og graut tå eigji mjøl."

(Hellbillies/Arne Moslåtten. Hør låta på YouTube.)

Fedrifter fra vestland til østland over Norefjell

Fedrift, Jondalen ved Kongsberg, 1896.
Fra Buskerud fylkesarkiv - digitaltmuseum.no.
(Klikk bildet for å forstørre.)

Jeg er vokst opp med cowboyer og Western som del av populærkulturen importert fra Amerika: Vi lekte cowboy og indianer som barn, TV-serien Kruttrøyk var Western-basert TV-underholdning i statskanalen hver uke, og Morgan Kane-pocketbøkene om "ville vesten" var populær lesning.

Men jeg visste ikke om de de norske "cowboy"ene og deres kultur før jeg fikk hytte på Tollefsrudsetra og prøvde å finne ut litt om historien i området.

De vil kan kalle norske cowboyene, var karene som drev driftetrafikken - driftekarene. De drev bølinger med kveg over fjellet fra vestlandet til østlandet - en omfattende trafikk som foregikk fra mange hundre år tilbake i historien helt til et stykke inn på 1900-tallet

Fra turiststien/drifteveien: Mot Gråfjell fra
skaret ved Småtjernnatten.
(Klikk bildet for å forstørre.)

En av ledene for driftetrafikken gikk ikke langt unna Tollefrudsetra. Det som idag er turiststien fra Haglebu via Småtjern til Toveseter og videre over Norefjell var nemlig del av en eldgammel drifteled eller driftevei mellom Vestlandet og Østlandet. Ved Småtjerna var det en hvilevoll hvor sikkert mange av kvegdriftene tok en pause i drivingen av dyra.

Flere av drifte-ledene møttes ved Flenten, bl.a. en drifteslepe fra Geilo og Nordre Normannsslepa fra vestlandet over Hardangervidda som kom hit via Tunhovd. Fra Flenten gikk en hovedled til det sentrale østlandet nettopp over det som nå er turiststien over Småtjern, forbi Toveseter, over Norefjellryggen på sørsida av Gråfjell og nord for Ranten og videre via Høgevarde og Augunshaug ned til Krøderen mot Krødsherad.

Hvem var driftekarene og hva slags virksomhet var det de drev med?

Grunnlaget for driftetrafikken mellom bygdene på Vestlandet og byer og flatbygder på Østlandet kan vi forstå ut fra at vintrene er en god del kortere og mildere på vestkysten, slik at hver bonde der kunne fôre på flere dyr over vinteren enn det man kunne østpå. På Østlandet var det samtidig stor etterspørsel etter dyr og kjøtt i byene, og underveis imellom vest og øst på fjellet var det tilgang til store arealer ledige fjellbeiter som ga godt gras utpå sommeren.

Driftekaren O. Sletto med okser under
Hallingskarvet i 1911.
Fra Hol bygdearkiv - digitaltmuseum.no.
(Klikk bildet for å forstørre.)

Så driftekarene drev etter følgende forretningsmodell: Midtvinters reiste de rundt på gårdene i Hardanger, Sogn eller Fjordane med pengeboka på innerlomma og gjorde avtaler med bøndene om kjøp av krøtter. De betalte gjerne halve den avtalte prisen da avtalen ble inngått på vinteren, og resten da dyra ble henta. Det gjorde de gjerne i månedsskiftet mai-juni. Da tok de fatt på driften av den store bølingen det hadde blitt av dyrene de hadde hentet på gårdene, opp mot fjellet. Driftekarene kunne ha fra 15-20 storfe hvis de var unge og nye i bransjen, kanskje mer enn 100 for de mer erfarne. De kunne også ha med seg flokker av hester. Etterhvert kom driftene fram til fjellet, til områder hvor de kunne utnytte fjellbeitene. Da ble det noen roligere sommeruker for driftekarene hvor krøtterne kunne beite og legge på seg kjøttvekt.

Ei av gjeterbuene som ble brukt av
driftekarene og som fortsatt finnes: Haslehiet
i Skarvheimen.

Men bølingen måtte gjetes, så det var ikke nødvendigvis bare rolige dager. Boforholdene var oftest kummerlige. En god del av husværene de brukte på fjellet var trange steinbuer. De ble kalt læger, og noen få av de gamle drifte-lægrene står fortsatt igjen på Hardangervidda og i andre fjellområder. Mange har blitt til "ein krasafaren steinbu" eller er jevnet med jorda. Noen av driftekarene greide seg med å overnatte bare bak en oppmurt vegg under en stor stein eller i en heller. Til proviant-tilskudd hadde de gjerne med seg ei melkeku eller melkegeit de kunne melke for å skaffe seg melkemat.

Da fjellbeitetiden var over, ble kvegdriftene drevet ned mot byene på Østlandet. Driftene som passerte oppe ved Småtjern kunne være på vei til Drammen, Kongsberg eller Oslo. De dro videre "åsleis", dvs fulgte ruter over fjell og åser for å slippe å betale for beite-leie og unngå at dyrene gikk inn på åker og eng i bygdene. Underveis kunne de også selge noen av dyrene til bønder eller bygdefolk. Dyreflokkene ble mindre og pengebøkene ble større når de nærmet seg byen. Da hadde både dyr og folk forflyttet seg flere hundre km på egne bein. Vi må huske på at de gamle husdyrrasene var lettere og sprekere og bedre til å ta seg fram i terreng - dette hadde neppe gått med dagens tunge NRF-fe.

I byen ble resten av dyrene slaktet og solgt til oppkjøpere, noen driftekarer solgte dessuten selv kjøttet direkte til forbrukerne. Det sies at på Youngstorget og Ankertorget i Kristiania i gammel tid var det tjukt av driftekarer fra Vestlandet og Hallingdal som solgte kjøtt. Handelen kunne gjerne foregå fram til oktober-november før alt var solgt, og da var pengeboka forhåpentligvis godt fylt etter innpå et halvt år sammen med krøtterflokken.

Et sjansespill

Men driftevirksomheten var et sjansespill, og virkshomheten var for de barske karene. Det var folk som ble drevne på handel og dessuten måtte de ha et godt lag med dyr. Men det var mye de ikke hadde kontroll over: Om dyra de kjøpte var gode, om de betalte riktige innkjøpspriser, om det var uregjerlige okser eller halvville unghester. Så hvordan drivingen over elver og snøfonner gikk, om de møtte uvær, om været ga gode sommerbeiter eller ikke og om dyr ble syke. Og til slutt hva slags marked og priser de fikk solgt dyr eller slakt for, og om folk som kjøpte på kreditt betalte etter avtalen.

En av driftekarene fra Vats i Hallingdal fortalte (i boka til Olav Randen), om en høst hvor det gikk virkelig galt: Han drev en oksebøling gjennom bygatene i Drammen. Men oksene fikk øye på sine egne speilbilder i butikkvinduene og gikk løs på disse, så glasspruten sto og folk sprang livredde unna. Erstatningskostnaden ble stor.

"Tjuvkjelleren" på Tollefsrudfjell.

Og så har vi de som visste å utnytte at driftekarene hadde velfylte lommebøker om høsten og var på jakt etter en del av kaka. På Tollefsrudfjell har vi jo Tjuvkjelleren. Historien i bygdeboka for Flå sier at der lå det kjeltringer i skjul om høsten og speidet etter driftekarer på vei hjem langs drifteveien med velfylte lommebøker, klare til overfall. Den historien er helt sikkert basert på relle hendelser.

Men det er to spørsmålstegn ved den historien: Den ene er at Tjuvkjelleren på Tollefsrudfjell ligger vel langt unna drifteveien til at angrep derfra vil være effektivt. Den andre haken er at gamle dokumenter om grenseoppganger i området vårt (referert i bygdeboka) forteller om en annen "Tjuvkjeller" som ligger ved drifteveien rett sørøst for Toveseter. Kanskje er det det egentlige stedet hvor dette skjedde, og så har historien blitt tilegnet "hula" på Tollefsrudfjell i ettertid?

Driftekarene var folk som opplevde mye og var ettertraktede der de kom, som fortellere og formidlere av nyheter fra andre steder. Men de var ikke alltid vel ansett hos embetsfolk, som kunne klage over deres umoral og at de flakket om, så helt "stuerent" ble ikke all virksomheten sett på som. Men mange som begynte med tomme hender, kunne slå seg opp til å bli svært rike som driftekarer. Hadde mer blitt skrevet ned av fortellinger fra virksomheten til driftekarene, kunne det helt sikkert vært grunnlag for mange like gode cowboy-filmer og bøker som det vi har fra "ville vesten" i USA. Men kanskje med litt mindre revolverskyting.

Omfanget av driftetrafikken tidlig på 1900-tallet og slutten på den

Lars Reinton, som skrev flere bind om seterbruket i Norge og holdt til på en seter nord i Hallingdal (Rødungen, sør for dalen i Ål) i ungdomsårene rundt 1905, skrev at på den tida kom det hvert år i august-september fra to til fem drifter forbi setra hver eneste dag.

Han fortalte om driftekarene: "Jagarane, 4-5 mann for kvar drift, låg på setra: i "taket", på golvet eller i løa. Dei fleste var frå Aurland eller Lærdal, men sume var Holingar, Kring oss song klingande sogna-"maulet". Det var eit eventyr for oss born. Vi hørte ómen (låten) av driftene langt nord i skogen lenge før vi såg dei, raut av krøter, rop av jagarane; og når dei fór, døydde ómen bort i skogen på andre sida, - ei oskorsrei som fór forbi".

Det var altså rundt 1905, men i årene etterpå gikk det nedover med driftetrafikken. Jernbane og bil overtok transporten av dyr, og driftetrafikken til fots ble mindre attraktiv. Den tok helt slutt da 2. verdenskrig kom med leveringsplikt til tyskerne. Samtidig kom kunstgjødsel og plantekultivering som gjorde både fjellbeiter for å skaffe fôr og driftehandel for å skaffe Østlandet kjøtt utenfra mindre viktig.

Gammelt postkort fra Høgevarde. Steinbua til
venstre var den opprinnelige turisthytta.
Fra Sigdal Museum - digitaltmuseum.no -.

Hva skjedde med drifteveien forbi her da driftetrafikken gradvis tok slutt utover 1900-tallet? Da gjorde fotturistene sitt inntog i Norefjell. Krøderbanen ble åpnet i 1872, og det åpnet for enklere tilgang fra tettbygde strøk til Norefjell via Krøderbanen og så dampbåt over Krøderen. I 1891 begynte byggingen av den første turisthytta nær toppen av Høgevarde. Den første Høgevardehytta, som var en steinhytte på 11x7m, sto ferdig to år seinere. Det ble laget en turistrute opp dit fra Sandum "Dampskibsanløbssted" ved Krøderen. Allerede i løpet av første sommeren hytta var i drift, kom det 582 gjester, hvorav 233 overnattet. Samtidig ble drifteveien videre norvestover vardet og rødmerket, så den gamle drifteveien ble en fotturist-rute.

Denne rødmerkede ruta som en gang var driftevei har vi altså stadig like her oppe. Når du går der, kan du tenke på "cowboyene" som drev store krøtterflokker der hver sommer gjennom mange hundre år.

Kilder og litteratur

Drammen og Opland Turistforenings årbok, 1995. Hovedemne: DOTs hytter.

Fønnebø, Reidar: Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda. Universitetsforl. Oslo. 1988. Tilgjengelig på nb.no.

Opsata, Lars: Den gamle garden: Skildringar frå Hallingdal. Samlaget, 1972. Tilgjengelig på nb.no.

Randen, Olav: I steinbu og snaufjell i øvre Hallingdal. Boksmia forlag, 2006.

Reinton, Lars: Sæterbruket i Noreg, bd 3. Universitetsforl. Oslo. 1961. Tilgjengelig på nb.no.

Tobiassen, Anne Helene: Driftehandel - Rapport fra en pågående undersøkelse omkring fehandelen mellom Vestlandet og Østlandet. I "Artikler i etnologi''. Oslo. 1983. Tilgjengelig på nb.no.

Østro, Terje: Gards- og slektshistorie for Flå i Hallingdal. IV : Tollefsrud- og Stavnsfjerdingen : (ført fram til 1970). Flå kommune, 2015.

Side skrevet av og (der ikke annet angitt) fotos av Harald Schyberg, .