Jernutvinning - historisk omfang og betydningKunsten å løsrive jernet fra sine kjemiske forbindelser og gjøre det smibart, er kanskje den tekniske oppfinnelsen som har vært av størst betydning for menneskeheten gjennom tidene. Den historiske jernutvinningen er fascinerende fordi den var viktig for hva som kunne lages av redskaper, som igjen avgjorde hvordan menneskene kunne livnære seg. Jernet ga ljå, sigd, kniver, økser og sag, som var bestemmende for hvordan jordbruksproduksjon kunne foregå. Jernutvinningen som foregikk, vitner om et stort kunnskapsgrunnlag langt tilbake i tid, fordi det er kompliserte prosesser og erfaringer som må til for å lage jern med vellykket resultat. Denne kunsten må ha blitt utviklet og overlevert over svært lang tid, før vi fikk skrevne dokumenter.Tilbake i tid var all jernproduksjon hos oss basert på myrmalm, det vil si jernforbindelser (jernoksid) som etterhvert vaskes ut fra berggrunn og løsmasser, og som avsettes i vann og myr. Myrmalmen samles rundt røtter og andre fastere substanser i klumper. Klumpene ble lokalisert med lange, spisse kjepper og gravd opp. De ble vanligvis funnet 20-50 cm under myroverflaten. Forekomstene var ofte å finne i myrområder til fjells, og det trengtes også tilgang til skog som ga ved og kull. I jernalder, vikingtid og middelalder har jernutvinning vært en betydelig virksomhet mange steder i landet. I mange fjellgrender er det et stort antall kulturminner knyttet til dette. I "Hardangervidda gjennom 9500 år" sies det at "støter man på en bekk eller ei myr med rustrødt vann og en oljeaktig overflatehinne, er det store muligheter for at man vil finne et jernvinneanlegg i nærheten. Tilgangen på ved og myrmalm var avgjørende for jernproduksjonen, og anleggene ble ofte plassert nær myra, på toppen av en tørr morenerygg, gjerne inntil en bekk." Å utvinne jern fra myrmalm krever mye tid og ressurser. For det første kreves mye kunnskap, både om hvor malmen kan finnes, og hvordan den skal behandles i røstings- og blestringsprosessene, og dessuten må noen ha ferdigheter som smed. NTH-professoren Arne Espelund viser i boka si (Espelund, 1999) at svært avansert metallurgi og erfaringsbasert detaljkunnskap om prosesser må til. Bl.a. var det en kunst å få riktig temperatur i blesterovnene slik at bare avfallsstoffene smeltet bort, ikke selve jernet. For det andre må man være mange folk. Først trengs atskillige dagsverk for å hogge nok ved, som siden må tørke før en eventuelt kan lage trekull. Å grave ut myrmalm er også tungt arbeid som krever mange sterke folk. Malmen ble sanket inn på våren, mens smeltingen, kalt «jernvinna», ble gjort på høsten. (Ordet "vinne" kommer av "onne", som er knyttet til gårdens årlige arbeidssykluser.) Jern ble skilt fra slagget i malmen i blesterovner som hadde ulike utforminger i ulike tidsepoker. Idag finner vi rester av slike anlegg i form av groper med slagg og kull. Videre ble det i perioder produsert store mengder kull fra trevirke til bruk i blesterovnene i kullproduksjonsanlegg. Kullbrenningen ga rester som vi idag kan finne i form av kullgroper.
Jernutvinning i våre områderSer vi på kartet over registrerte arkeologiske kulturminner i området vårt, finner vi nesten utelukkende at disse er knyttet til jernproduksjon. (Interaktivt kart her.) Dette er enten kullgroper eller rester etter jernvinneanlegg, med funn av slagg. Nesten alle punktene på kartet hører til en av de to kategoriene.Disse funnene viser at jernproduksjonen i tidligere tider hadde stor utbredelse, og dateringer som er gjort viser også at den foregikk over flere tidsepoker (se nedenfor). Spesielt må jernproduksjonen rundt Haglebu ha vært svært omfattende. Her er det funnet spor etter 28 jernvinneanlegg og ca 200 kullgroper omkring de gamle setervollene. Dette var et av Buskeruds viktigste jernvinneområder i jernalder og middelalder. StedsnavnBetydningen av jernproduksjonen avspeiler seg også i at den har gitt opphav til stedsnavn i området. "Sinder" er det gamle ordet for slagg, og stedet der det ene jernvinneanlegget ved Tollefsrudsetra lå, heter jo Sinderhaugen. Det samme opphavet finner vi i Sindrebekken, nord for Stavnselva. Slike stedsnavn leder arkeologer på leting etter rester etter slagg og jernvinneanlegg, og det er ganske riktig funnet rester etter dette ved Sindrebekken.På samme måten har jernproduksjonen gitt opphav til navn som begynner på "Brenn-" eller "Brenne-". Sindrebekken renner ut i Brennebekken. I dalskråningen nord for Åvestrudsetrene ligger Brennåsen, og der er det også funnet jernvinne-rester. Brennatten heter toppen øst for de mange restene av anlegg ved Haglebu. Når foregikk denne jernutvinningen?Jernvinneanleggene ved Tollefsrudsetra (se her og her) er nok ikke datert. Jernutvinning fra myrmalm har antakelig startet i Norge så langt tilbake som 500 f.kr. og har foregått helt til 1700-tallet da flere jernverk basert på bergmalm kom i drift, og utvinningen fra myrmalm gradvis tok slutt. Avbrudd i jernutvinningen rundt år 600 og en periode etter svartedauden i 1350 er godt dokumentert gjennom arkeologisk arbeid. I Hallingdalsområdet er de eldste sporene etter jernutvinning funnet på fjellet mellom Skurdalen og Geilo og datert rundt år 0, basert på en slaggklump med rester av ved som kunne C14-dateres.Anleggene på Haglebu er datert over en lang tidsperiode fra ca 600 til 1450. Man vet ikke om jernvinna der ble drevet fra fjellgårder, om den var en del av stølsdriften, eller om det var fastboende mennesker på fjellet som drev jernutvinning som hovedgeskjeft. I 1918 ble det funnet en grav på nordsiden av Haglebuvannet som fikk navnet "smedgraven". Det ble funnet rester av en mann som var blitt begravd der mellom 650 og 750 sammen med smedutstyr, våpen og jernredskaper. Trekullrester i et mulig jernvinneanlegg ved Sindrebekken er datert til mellom 980 og 1220, altså vikingtiden. Rester etter et jernvinneanlegg som er funnet ved Toveelva er datert til 1400-tallet. På Gislerud ble det laget børser av jern fra myrmalm de brant selv fra 1600-tallet til litt utpå 1700-tallet. Disse børsene smidd av Gudbrand og Tord Gislerud var legendariske (se TØ s. 810 og "Flå i bilder" s.86 ), og myrmalmen hadde egenskaper som gjorde at de ikke rustet og trengte minimalt med puss. Dette representerer nok den helt siste tiden det ble drevet myrmalmbasert jernproduksjon i området.
Kilder og litteraturBuskerud fylkeskommune, 2011: Hardangervidda gjennom 9500 år - en kulturhistorisk rapport. Rapport fra delprosjekt om kulturminner, tilgjengelig som PDF på fylkesdelplan-hardangervidda.no.Kart over kulturminner med lenker til beskrivelser på miljøstatus.no. Espelund, Arne, 1999: Bondejern i Norge. Arketype forlag, Trondheim, 1999. Tilgjengelig fra nb.no. Flå kommunes utvalg for kultur: Flå i Bilder: 1876-1990. Flå, 1990. Nettversjon på nasjonalbiblioteket. Kulturmiljø - Haglebu. Faktaark fra Buskerud Fylkeskommune. Bloch-Nakkerud, Tom, 1994: Far etter folk i Hallingdal : på leiting etter den eldste historia. Buskmål, Gol, 1994. Tilgjengelig på nb.no. Sømme Melgaard, Hilde M., 2014: Kullgroper fra jernalder og middelalder, Bergshamarlie, 167/2 Sigdal kommune. Kulturhistorisk museum, UiO, Fornminneseksjonen, 2014. Tilgjengelig fra uio.no. Grøtberg, Unni: Jernvinna på Haglebu. Nettside på historieboka.no. Rundberget, B. og Stylegar, F. (red.), 2008: Jernvinna på Agder. Tilgjengelig på academia.edu. Østro, Terje, 2015: Gards- og slektshistorie for Flå i Hallingdal, bd IV Tollefsrud- og Stavnsfjerdingen. Utgitt av Flå kommune, 2015. Referert til i teksten som TØ.
|