Om artikkelen nedenfor

Artikkelen av Knut Aabø sto over to hefter i "Under Norefjell, lokalhistorisk skrift for Krødsherad, Sigdal og Eggedal". Disse heftene var åpent tilgjengelige via nettsiden http://www.undernorefjell.com/ (her var start på del I av artikkelen og her var start på del II). Teksten nedenfor er samlet og gjengitt ordrett fra nettutgaven av heftene 1-2, 2009, her som én nettside for bedre lesbarhet. Teksten er formattert med avsnitt, noe som mangler i originalteksten på nett, og det er ellers gjort noen små ortografiske rettelser.

Artikkelen forteller den viktigste delen av historien til reinstammen på Norefjell-Reinsjøfjell: fra tamreindrift til villreinstamme i siste halvdel av 1900-tallet. Men langt tilbake i tid har reinen også en annen forhistorie her. Det viser svært gamle dyregraver nær Høgevarde-toppen. Norefjell-området kan ha vært del av et stort sammenhengende område i Sør-Norge som også omfattet Hardangervidda, som var brukt av en villreinstamme som vandret mellom områdene.

Etterhvert førte antakelig menneskers virksomhet og forstyrrelser eller jakt til at villreinen ikke lengre trakk til Norefjell-Reinsjøfjell, og området lå så ubrukt av villreinen i lang tid.


Tamreindrift på Norefjell 1954-1968

av Knut Aabø

Det er mars 1954.

En liten gruppe menn driver en stor tamreinflokk over fjellet fra Gudbrandsdalen, og målet er Norefjell. Karene går på ski. De er slitne, for det har vært en lang tur med reinen, som de har drevet hit, fra fjellet mellom Lesja og Ottadalen. Det har tatt nesten 3 måneder.

Nå har de fått uvær og det er vanskelig å holde reinen samlet, selv om de har hunder til hjelp. Noe av reinen blander seg med villrein på vidda. De kommer også i kontakt med reinflokker fra andre tamreinlag, og det samme skjer her, de mister noe av reinen som blir igjen med de andre flokkene. Men de er snart ved målet,som er Reinsjøfjell/ Norefjell. Det er viktig å nå fram før isen begynner å gå på vatna. Og de klarer det. Like før påske er de framme, og kan hvile ut. Dette er starten på en 14 år lang periode med tamreindrift på Norefjell...

Skal vi søke opprinnelsen til tamreindrifta på Norefjell, må vi til Gudbrandsdalen på begynnelsen av 1950-tallet. Stiftelsesmøte for A/L Norefjell Tamreinlag ble avholdt på Vågåmo den 5. mars 1954. De frammøtte var: Paulus Holtan, Hallvard Nørstebø, Erik Stavheim, Guttorm Kornkveen, Ragnar Runningshaugen, Egil Høghaug og Per Gaupar. Samtlige gikk inn i laget som andelseiere. Alle var gudbrandsdøler så nær som Egil Høghaug, som var fra Sokna.


Foto: Egil Støvern

Her gikk den i to år på fjellet mellom Lesja og Skjåk. På denne tiden ble Lesja Tamreinlag oppløst. En del av denne reinen ble så kjøpt til og lagt sammen med Røros-reinen. På nyåret i 1954 startet drivinga av Norefjellflokken som den ble kalt, sørover og vestover.

Hvorfor ble Norefjell valgt som nytt beiteområde?

I følge Sissel Runningshaugen, enke etter Ragnar Runningshaugen, var hennes mann noen år tidligere på en tur til Norefjell. Den gamle reinsgjeteren, han startet som reinsgjeter i Bøverdalen allerede som 12-13 åring, så at her ville det være fint å ha rein. Dette ble selvsagt formidlet til de øvrige kompanjonger.

Det var en flokk på ca 1000 dyr som ble drevet fra Lesja til Norefjell/Reinsjøfjell. Turen tok 3 måneder, og var sikkert strabasiøs nok. De nådde fram akkurat til påske. De som var med og dreiv var Paulus Holtan, Ragnar Runningshaugen og Martin Bakken fra Bøverdalen, Hans Frøyse fra Lom og Guttorm Kornkveen fra Lesja. Per Gaupar, som var noe eldre enn de andre, hadde bil og kjørte rundt med mat og utstyr til reinsdriverne. Han trefte dem bl.a i Tyinkrysset og i Hemsedal. Paulus Holtan, som var same, opprinnelig fra Fauske, men nå bosatt i Lom, var nok den som hadde mest erfaring og ekspertise i tamreindrift, og vi må regne med at han fungerte som bas for denne forflytningen.

Fra Lesjafjellet ble reinen drevet over Slådalen og Finndalen, og videre over Ottadalen. Men her ble det problemer. Hans Frøyse fortalte en gang på 90-tallet: Det første problemet vi støtte på var at vi fikk ikke flokken over Ottadalen, fordi reinen "trådde". Det vil si at den ville tilbake dit den er kommet fra. Dette stemmer med hva Magnar Hansen fra Lom forteller: "De dreiv i 14 dager med å få reinen over Ottadalen." Hansen er for øvrig formann i Lom Tamreinlag pr i dag (2008) og har svært god kjennskap til tamreindrift, og også bakgrunnen for Norefjellflokken.

Da endelig Ottadalen var forsert, gikk ferden videre omtrent etter følgende rute: Opp Sjodalen og videre vestover etter Gjende. Det var naturligvis islagte vatn på denne tiden og disse ble i stor grad benyttet som "ferdelsårer". Videre gikk det over Gjendetunga til Eidsbugarden, men over Gjendetunga fikk de uvær og måtte vente på godvær. Magnar Hansen forteller at de lå i Gjendebu i 14 dager før de kunne dra videre. Den videre ferd gikk langsmed Tyin og gjennom Tyinkrysset og over Filefjell. Ved Tyinkrysset møtte det opp en reinsgjeter fra Hemsedal ved navn Johannes Grøthe. Han var kjentmann på den siste del av turen. Vi har ikke sikre opplysninger om akkurat hvor turen gikk videre, men vi vet at de dro over Filefjell og sørover fjella mot Hallingskarvet. Det er blitt sagt at de reiste gjennom Folarskard, men dette er tvilsomt.

Harald Bryplass fra Geilo (f. 1923), som selv har vært reinsgjeter i Hallingdalsfjella i mange år, husker godt Norefjellreinen. Han var også med og gjette på Norefjell i kortere perioder. Han tviler sterkt på at de valgte ruta gjennom Folarskard på vinterstid, men mener de dro øst om Hallingskarvet, over Hovdestølen og Prestholtseter, under Ustetind og forbi Bruslettstølen. Videre krysset de riksveien ved Bruvoll og dro ut Dagaliåsen, på isen langs Pålsbufjorden og Tunhovdfjorden, over Langedrag til Reinsjøfjell, hvor ferden stoppet i første omgang. Flokken holdt seg visstnok her det første året.


Tamrein ved Gråfjell

Reidar Juvet fra Eggedal (f.1925) var i flere år engasjert som regnskapsfører for tamreinlaget. Fra 1965 gikk han inn som andelshaver, i det han overtok andelen til Per Gaupar, som døde et par år før. Juvet var for øvrig den eneste "lokale" som var medeier i laget. Han forteller at de første årene rømte en del rein tilbake den veien de var kommet, og inn på Hardangervidda. I lagets protokoll for 1955 står bl.a.: Tapt blant villrein 42 dyr. I 1958 frykter man at 100 dyr har reist til vidda, senere samme år er nevnt 100 - 150 dyr. I 1960 står det at laget har mistet ca 400 dyr. Dette må da være summen gjennom flere år.

Hvordan gikk det ellers med tamreindrifta på Norefjell?

På lagets første årsmøte, som ble holdt på Sokna 24. mars 1955, beretter lagets første formann Paulus Holtan at det hadde vært et meget vanskelig år med "mye slit og store økonomiske løft." Han gir likevel uttrykk for optimisme når det gjelder den fortsatte drift. Men problemene er nok ikke over for laget. Særlig ser det ut til at beiting på ulovlig grunn har skapt vanskeligheter. I årsberetningen fra 1957 ser vi laget er anmeldt av ingeniør Bille samt 4 "eiendomsbesiddere" i Flå for ulovlig beiting. I 1958 kom inkassokrav fra Skurdalen og Dagali Tamreinlag på havneleie. Laget har også selv en fordring på Trio Tamreinlag på 5 dyr som ble igjen på overfarten fra Lesja til Vågå, men denne ble ikke inndrevet før den var foreldet.

På et styremøte i 1960 blir Egil Høghaug valgt til å møte i forliksrådet i Nesbyen for å forhandle med grunneierne der. Dette gjelder sikkert også ulovlig beiting. Allerede samme år, på årsmøtet, beslutter laget å "søke å avvikle flokken så snart som mulig og på beste måte". Problemene synes tydeligvis å bli for store. Det skulle likevel gå hele 8 år før flokken ble nedslaktet, det skjedde høsten/vinteren 1968. Men i de mellomliggende år er det stadig nevnt i årsmøtereferatene at man skal forsøke å avvikle.

Merking

Merking og kastrering av reinen skjedde for det meste på sommerstid, men det ble også merket om vinteren. I utgangspunktet var det årskalven som skulle merkes, men det var nok ofte man ikke fikk merket alle. I 1959 kan vi lese i årsberetningen: " i år er det merket 322 kalv, men en god del kalv er umerket. Det påståes av gjeterne at et betydelig antall kalv frøs i hjel grunnet stort snøfall med streng kulde under kalvingen"

Kalvingen var, den gang som nå, i Gråfjellområdet. Merkingen foregikk nok på litt forskjellige plasser. Det ble satt opp garde eller innhegning som reinen ble jagd inn i. Slike innhegninger var det både på Augunshaug, Grindefjell og på Ranten. Lasso ble brukt for å få tak i dyra. En del av bukkene ble også kastrert, eller " Jelket" som det het på fagspråket. Dette for å få roligere, og også tyngre dyr.

Ved forflytning av reinsflokken ble det brukt leierein. Dvs. man leide en rein som var spesielt tam, foran flokken. Dette var ofte en kastrert bukk. I årsberetningen for 1960 kan vi lese: "Det ble kastrert 160 bukker i sommer. Da vi hadde en tang som ikke viste seg var særlig vellykket ble det mange som ble halvjelket"


Helge Holth med leiereinen ved Flatvollen, ca 1967. Dette er den siste leiebukken laget hadde.

Slakting

Slaktingen foregikk i det alt vesentlige på Flatvollen. Her hadde man rigget seg til med både innhegning og stativer for å henge opp dyra (tak over). Her var det også husvære slik at man kunne komme inn å få mat og hvile. Der var 2 hovedslaktinger i året. Den første i slutten av august/begynnelsen av september, og den andre like før jul.

Reidar Juvet forteller at når man skulle samle reinen til høstslaktingen begynte man å drive sørfra, fordi da stod reinen for det meste i Norefjellområdet. Drivingen startet ofte helt nede ved Norefjellstua. Det ble også brukt hunder en del ved dette arbeidet. Ved vinterslaktingen begynte man som regel inne på Reinsjøfjellet der reinen ofte står vinterstid.

Under sankingen ble en del hytter brukt til overnatting i fjellet. På Norefjell ble for eksempel Høgevardehytta benyttet. På Reinsjøfjellet var det bl.a steinbua ved utløpet av Reinsjøen, men oftere ei annen steinbu ved Brynhildstjern. "En gang vi kom dit" forteller Juvet, "var det 27 kuldegrader. Vi fyrte opp i ovnen, men bua var så gjisten at vi måtte sitte helt inntil ovnen for å få litt varme. Støvlene satte vi inntil ovnen om natta, men om morgenen var de likevel tæla."

Det trengtes ganske mye folk til selve slaktingen. Bygdeslakterne ble innleid, ikke bare fra Eggedal, men også fra Sigdal. Dessuten var en god del Eggedalsbønder engasjert i slaktingen, mange av disse hadde den gang erfaring med gårdsslakting, selv om de egentlig ikke var slaktere. Det ble også sendt oppover slaktere fra slakteforretning Thielemann i Drammen som kjøpte en del av kjøttet.

Det hendte det var vanskelig å få drevet reinen ned til Flatvollen. På grunn av dette ble reinen noen ganger skutt inne i fjellet og kjørt ned for slakting. Egil Holth forteller at han og Eilef Medalen kjørte rein fra Hamarnattan, andre ganger fra Lianfjellet, med tohjulstraktor med belter.

I årsmeldingen for 1961 kan vi lese: "Den 20.11.blev på Flatvollen slaktet 67 dyr og 3.12 og 4.12 303 dyr. Til sammen 370 dyr hvorav 152 var umerket." Det meldes samtidig om god avsetning på kjøttet. Det er solgt til Thielemann i Drammen for kr 6,- pr kg. Prisene var ellers jevnt stigende fra kr 4,90 pr kg i 1957 til 9,00 pr kg ved nedslaktingen i 1968. Skinn og horn har også blitt solgt, og i 1967 ser vi for eksempel at de har fått kr. 35,- for prima skinn og kr 7,- pr kg for horna.

Størrelsen på flokken

Det var som nevnt ca 1000 dyr laget hadde startet med, og som ble drevet fra Lesja i 1954. En del av disse rømte til Hardangervidda, likevel øker flokken naturlig nok, fordi de fleste simlene kalver hver vår. Ved årsskiftet 1956 - 57 anslår laget flokken sin til 1200 dyr. For året 1961 har antallet kommet opp i ca 1700 dyr. Det kan se ut til at flokken har holdt seg noenlunde stabil på dette nivået fram til avviklingen. Det synes likevel å framgå at det ikke har vært lett å ha full oversikt, pga. vanskeligheter med tellingen, og en kan vel gå ut fra at flokken til tider har vært noe større.


Fra v. Ivar Marken, Ellef Medalen (bak), Reidar Juvet, Borgar Kolbjørnsrud, Hallvard Nørstebø, Arvid Juvet, Gunnar Storeli (bak), ukjent. Reinsdyrflokken i bakgrunnen.

Gjetere

Laget hadde på det meste 4 faste gjetere i arbeid. Ellers var nok 2 til 3 mer vanlig. I årsmeldingen for 1961 ser vi at det har vært vanskelig å få gjetere. Fra juni/juli 1962 var det 4 faste gjetere + ekstra hjelp periodevis. I 1øpet av 1963 har laget hatt 8 mann i arbeid. I årsberetningen for 1964 kan vi lese at gjetere fra nyttår -64 var:

  • Artur Holtan
  • Gunnar Storeli
  • Ivar Marken
  • Olav Søland begynte 1.juli.
Det var også ekstrahjelp dette året. Gjeterne benyttet nok forskjellige husvære rundt omkring i fjellet til overnatting og hvile, men det var på Flatvollen "hovedkvarteret" var.

Flatvollen og Flenten seter tilhører gården Nordre Stavn i Flå, og på Flatvollen bodde Turid Stavn på denne tida. Turid hadde mange søsken. Det var broren Guttorm som satt med gården. Han, og søstrene Gunbjørg og Inga var også en del på Flatvollen, særlig om sommeren. Tamreinlaget leide husvære og slakteplass av Stavnsfolk. Som gjeterhytte ble den gamle seterbua brukt. Den ligger tett inntil veien på østsiden. Bua ligger der fortsatt, men den er panelt utvendig og satt i stand til utleie i senere tid. Turid bodde selv i den store turisthytta på vestsida av veien. Hun hadde krøtter hele året på Flatvollen.

Leiedyr


En leierein ved Flatvollen
Ved forflytning av tamrein blir det oftest brukt leierein. Det er som regel bukker som blir fanget og temt så de blir "leietamme". Disse blir så leid foran. Resten av flokken følger da lettere etter. Det fortelles om en leiebukk som gjeterne hadde vent på snus. Når karene banket på snusasken, kom bukken og ville ha seg en pris!

Den siste leiebukken tamreinlaget hadde, knytter det seg for øvrig en artig historie til. Det var Gunnar Storeli fra Nes i Hallingdal som temte denne bukken. Han arbeidet som gjeter for tamreinlaget i flere år. Siden han var fra en av de øverste gårdene i Børtnesøygardan tok han med seg bukken hjem i julehelga. Han var ute og leide på den jevnlig og fikk den leietam.

Det varte ikke lenge før det ble avvikling av tamreindrifta på Norefjell. Men Storeli flyttet til Valdres hvor han begynte å arbeide for et annet tamreinlag. Han fikk da med seg leiebukken. Men etter en tid fikk bukken lyst til å komme tilbake til sine " hjemtrakter " så den rømte og ble etter hvert observert i Noretjelltraktene igjen, med bjelle og tilbehør. Det ble til og med sagt, av turister som hadde vært i kontakt med den, at den kunne være noe aggressiv!

Innslag av samer

Som i de fleste tamreinforetak i Norge, var samer også involvert på Norefjell. Gjennom sine tusenårige tradisjoner, har samene selvsagt kunnskaper og ferdigheter med reindrift som de sørnorske fjellbøndene ikke hadde, men som de etter hvert tilegnet seg, i hvertfall i en viss utstrekning. Ofte ble samer engasjert som gjetere, men også som instruktører i for eksempel lassokasting, og innsamling av reinen, slakteteknikk osv.

Når det gjelder Norefjell Tamreinlag, var det slik at en av stifterne, ja faktisk den første formannen i laget, Paulus Holtan, selv var same. Paulus gikk forøvrig alltid med slips, også til hverdags. Han hadde to brødre, Arthur og Sverre, som også var involvert i tamreindrifta på Norefjell. Arthur var gjeter i flere år og bodde mye på Flatvollen. Han var for øvrig også flink med hendene. Han laget bl.a. fine samekniver som det fortsatt finnes noen av i Eggedal.

Avvikling

Det hadde altså vært på tale å avvikle tamreindrifta i mange år da endelig nedslaktinga kom i gang høsten 1968. I den avsluttende beretningen for tamreinlaget, ser vi at det med tanke på avvikling ble arbeidet jevnt med reinen fra tidlig på sommeren dette året. De hadde reinen inne på gjerdet 4 ganger på Høgevarde i juli måned for merking. Høstslaktingen skjedde ved 2 inntak, den 28 august og l0 september, med 3 slaktedager. Da ble det slaktet til sammen 342 dyr. Vinterslaktingen startet 9. november med 3 inntak i november og 3 inntak i desember. Til sammen 11 slaktedager. På høst- og vinterslaktingen ble det til sammen slaktet 1655 dyr. Dessuten ble det solgt 24 åringsdyr til Ålesund til en pris av 450,- pr dyr. Det ble likevel gående igjen noen dyr i fjellet. Etter opptelling fant man at det var igjen 67 dyr. Det var 2 stk grabukk, en del simle, men størstedelen smådyr.

Da det var kommet henvendelse fra en del grunneiere om interesse for kjøp av de gjenværende dyra, ble nedskyting utsatt inntil videre. Tilbud ble sendt skriftlig til grunneierne i september måned i 1969. Her ble det forlangt kr 300,- for voksne dyr og kr 200,- for kalver som var kommet våren 1969. Noen endelig avgjørelse på handelen tok det lang tid før man fikk. Grunneierne hadde tanke på å begynne med villrein, men dette ble nektet av Jakt- og Viltdirektoratet. Videre var det vanskelig å få med Nore og Flå på foretaket. Tillatelse ble omsider gitt fra Direktoratet, og Eggedal, Krødsherad og Nes betalte sin andel, mens Flå og Nore gjensto. Flås andel ble innbetalt høsten 1972, mens Nores andel ikke ble innbetalt før årsskiftet 1972-73. Laget presiserer avslutningsvis at det ved nedslaktingen var kun 3 umerkede dyr.

Laget hadde et avsluttende møte på Flatvollen 29.september 1973, altså nesten 5 år etter at reinsflokken ble nedslaktet. Her blir det ekonomiske sluttoppgjøret avgjort, med fordeling av lagets restmidler osv.

Fra tamrein til villrein

Som de fleste vet, er dagens villreinstamme på Norefjell etterkommere av dyr som ble gående igjen etter tamreinlaget. Naturlig nok formerte den vesle flokken seg år for år i tiden som fulgte. I 1990 ble stammen anslått til å være ca 600 dyr. Allerede i 1985 var spørsmålet om å organisere jakt for å regulere stammen tatt opp, men det ble ikke framdrift i saken før i 1991. Da ble det arrangert møter rundt i de berørte kommuner om forvaltningen av stammen, som nå vokste ukontrollert. Grunneierne ble organisert, dels gjennem nye grunneierlag, og dels gjennem eksisterende utmarkslag. Ulike forvaltningsmodeller ble drøftet, og det ble gjennomført spørreundersøkelser blant grunneierne i juni 1992. Et forslag om å starte opp igjen med tamreindrift fikk liten tilslutning, og et stort flertall gikk inn for å innføre vilreinforvaltning av stammen. Søknad om jaktåpning i området ble sendt Direktoratet for Naturforvaltning den 3. juni 1992. DN godkjente Norefjell-Reinsjøfjell Villreinområde 8. juli 1992 og åpnet for jakt samme høst. Grunneierne er sikret styringsrett i forvaltningen av området gjennom Villreinutvalget. Utvalget består av 2 grunneierrepresentanter fra hver av de 5 berørte kommunene. Disse er: Nore og Uvdal, Sigdal, Nes, Flå og Krødsherad

Foto: Egil Støvern

Etter jaktstart i 1992 holdt stammen seg stabil i mange år på 550 - 570 vinterdyr. I de siste åra har flokken minket noe, og var vinteren 2007 på rundt 500 dyr. Reinstammen på Norefjell-Reinsjøfjell er en stamme som består av store kraftige dyr i god kondisjon. Slaktevektene ligger omtrent på linje med tilsvarende vekter fra Forelhogna villreinområde, som lenge har vært regnet som et av de aller beste i landet. Reinen i Norefjell-Reinsjøfjell er på grunn av sitt tamreinopphav lite sky for mennesker, og det hender ofte at vi på turer i fjellet får øye på større og mindre dyreflokker. Ofte kan vi komme inn på dyra på bare noen få meters hold. Det er en stor naturopplevelse å få se disse stolte dyra med store flotte gevir i sitt rette element.

..... Kanskje skulle vi da la tankene gå et halvt århundre tilbake, og prøve å se for oss opprinnelsen til reinen i fjellet vårt; en liten gruppe slitne menn som trosser snø, vind og kulde og driver en reinsflokk over fjellet fra Gudbrandsdalen .....


Side skrevet av Harald Schyberg, .