Olaf Schyberg, sannsynligvis fra tiden på krigsskolen. (Trykk for å forstørre.)

Olaf Schyberg ble født i Oslo 17/4 1873 som sønn av kasserer Ole Gjerdrum Schyberg og hustru Amalie Charlotte f. Halvorsen. Faren hadde vært ansatt i "Storebrand" og "Idun" siden 1/11 1860, da hans fetter Jørgen Gjerdrum var "kasserer" eller direktør, og selskapets hele personale besto av bare tre mann, og han ble i disse selskapene i 47 år til sin død. Ole Gjerdrum Schyberg var forøvrig også generalagent for "Zürich" og "Prudentia".

Det falt derfor naturlig for Olaf Schyberg å begynne i forsikringsbransjen, og hans første ansettelse ble i "Storebrand" i 1894. Han hadde da først tatt realartium på Otto Andersens skole i 1892, og deretter gjennomgått krigsskolens nederste avdeling i 1892/93, hvoretter han ble vernepliktig premierløytnant.

I 1898 forlot Olaf Schyberg "Storebrand" og reiste utenlands for å vinne erfaring og perfeksjonere seg i hovedspråkene tysk, fransk og engelsk. Hans utenlandsopphold skulle komme til å strekke seg over hele 18 år. Han fikk først stilling i Kölnische Rückversicherungs-Gesellschaft i Köln, hvor han ble i to år. Han bearbeidet her de skandinaviske brannforsikringsforretninger.

I 1900 reiste han så til Paris og fikk stilling i livsforsikringsselskapet "L'Urbaine" hvor han ble i 1 1/2 år til midten av 1901, beskeftiget med korrespondanse og bokførsel. Da hans ønske om nå å komme til England ikke lot seg realisere, tok han stilling i et "engelsktalende" selskap, nemlig New York Life Insurance Co.'s avdelingskontor i Paris hvor han ble til 1905. Han flyttet så til selskapets kontor i Berlin hvor han avanserte til "deputy controller ".

Med familien på Bjerkholmen, sannsynligvis ca 1920.

I 1916 kom han i kontakt med direktør Alf Whist i Norske Lloyd-konsernet, og ble tilbudt en ledende stilling for konsernet i Moskva. Han foretrakk imidlertid å reise hjem til Norge, hvor han fra 1/1 1917 overtok stillingen som sousdirektør i A/S Norske Assuranceunion hvor Whist var adm. direktør. Da Whist etter konsernets sammenbrudd måtte fratre, overtok han så den vanskelige oppgave å rekonstruere selskapet, hvis kapital hadde vært plassert i Russland og var gått fullstendig tapt under revolusjonen.

Fra 1921 til 1947 var han så selskapets adm. direktør. Da han 74 år gammel fratrådte, hadde han således tjent selskapet i 30 år .

En "bestepappa" jeg aldri møtte (av HS)

Olaf døde 7 år før jeg ble født, så jeg har bare hørt fortalt om ham. Her skal jeg forsøke å fylle ut litt til biografien ovenfor, basert på hva jeg har blitt fortalt samt andre kilder.

I Olafs barneår bodde familien på Saxegården i Gamlebyen. Der bodde også hans farmor Mari og hans fars fire søsken med familier. En av lekekameratene hans var kusinen Mari (datter av Martin Schyberg, senere gift Brose) som var tre år yngre enn ham. Saxegården var nok mye mer idyllisk da enn idag, med blomster og frukttrær i hagen. Etterhvert begynte jernbanen byggearbeider i området, som nok gjorde at miljøet ble mindre hyggelig. Familien flyttet fra Saxegården en gang etter 1885 (da Olafs søster Maja ble konfirmert). Når Olaf konfirmeres 13/4 1890 i Johannes kirke (kirken lå i Akersgt 2, men er nå borte), er adressen Kjeld Stubs gate 1, like ved dagens rådhus.

Han var "student" i 1892 (uteksaminert fra gymnaset). Blant hans gode venner fra denne tiden var sønnen til statsråd Hans Rasmus Astrup. (Statsråden var kjent som industrigründer, venstrepolitiker og filantrop, hvis villa i Drammensveien nå er overtatt av Vitenskapsakademiet).

Ser vi på de nakne fakta om familien hans, må det ha vært en del sorg i hans tidlige liv som voksen. Han mistet sin søster Maja da han var 21, og søsteren Ragna da han var 29. Faren døde da han var 34 og moren da han var 40. Da han kom tilbake til Norge etter 18 år i utlendighet i 1917, døde broren Harald under ett år etterpå, og han ble den eneste igjen i søskenflokken som hadde talt fem. Da var han ikke mer enn 44 år gammel og fremdeles med mange år av livet foran seg.

Han mistet også sin første kone, Sofie Kierulf, i tuberkulose i 1906 da hun var 26 år gammel og Olaf 36. Olaf hadde visstnok selv også vært rammet av denne epidemien.

I min fars familie ble det aldri snakket om Olafs første ekteskap, og min far fikk først vite om dette av TBS etter at foreldrene var døde. I ettertid har vi imidlertid sett av brev at Olaf må ha vært gift med Sofie under sitt opphold i Paris. Sofie Kierulf var født i 1879, og var datter av trelasthandler grosserer Fredrik Adolph Kierulf i Strømsø i Drammen og kone Sofie Aasilie f. Gjessing. Da Sofie døde i august 1906, hadde hun og Olaf bosted i Berlin, men Sofie var da reist tilbake til Norge og var på det private tuberkulosesanatoriet på Mesnalien i Ringsaker.

Han giftet seg så med Anna Westphal (1886-1978) i februar 1907 i Berlin, og de fikk sitt første barn Lotte (Charlotte) i 1907, 4 måneder før Olafs far døde. Astrid, Randi og Ole (min far) kom i 1910, 1911 og 1914, alle født i Berlin. Min far ga aldri inntrykk av annet et at det må ha vært et godt og lykkelig samliv og familieliv.

Den første tiden i Norge fra 1917 bodde familien i 1. etasje i Munkedamsveien 96 i Oslo. I 1924 overtok familien "Villa Braathen", P.T. Mallings vei 50 i "Bekkebukta" på Bygdøy. (Eiendommen ble kjøpt fra direktør Frithjof Olsen for 80.000 kr. Se også artikkel fra Akersposten 1981.) Et godt sted å bo med mye plass, egen strand, brygge og parkmessig hage med "krokettplass", kastanjetrær og grusganger. Olaf dyrket, høstet og felte trær. I 1917 hadde han kjøpt idyllen Bjerkholmen ved Fornebulandet, dit de kunne flytte ut om sommeren. (Bjerkholmen ble beholdt av familien til 1974, da eiendommen ble solgt videre til staten for 133 000 kr. Da hadde trafikken og flystøyen fra Fornebu økt kraftig opp gjennom årene.)

På skitur med sønn og kone (ukjent sted). (Klikk bildet for å forstørre.)

Olaf må ha vært svært friluftsinteressert, og han dro med familien på skiturer i Nordmarka og til fjells i påskeferiene. Han hadde også en drøm om å kjøpe seg en liten gård som landsted som aldri ble realisert, for det hentydes til det i flere av bursdagssangene som ble diktet til ham.

Han var også en musikkinteressert mann. Selv husker jeg celloen som sto igjen etter ham i et hjørne i stua på Bygdøy. Han spilte også piano. Familien på farssiden hadde jo rike musikalske tradisjoner. Min far pleide å si om Olaf at han må ha vært den beste av alle musikerne i slekta. Min fetter husket at han hadde radiokabinett med platespiller, hvor han lyttet til Tsjajkovskij og romantisk orkestermusikk på sine gamle dager.

Olaf reiste mye utenlands også etter at de hadde bosatt seg i Norge igjen, og må ha hatt et stort internasjonalt nettverk. Anna var ofte med på disse turene. Fra da han gikk av i Assuranceunionen som 74-åring har vi funnet en mappe med hilsener på mange språk fra venner og forretningsforbindelser i Frankrike, Tyskland, USA, Sverige og Storbritannia.