Bjørnen i Flå og i våre områder

Bjørnestammen i Vassfaret

Kommunevåpenet for Flå.
Våpenet gir mer assosiasjoner
til jakt-trofé enn til levende
bjørn i naturen.

Vi tar med litt om bjørn, siden området, spesielt på Vassfarsiden, har hatt ord på seg for å være et sted du kan møte bjørn. Flå kommune har en bjørn i kommunevåpenet og har markedsført seg som villmarkskommune. Idag er det et utbyggingspress som gjør at det blir stadig mindre mening i å assosiere kommunen med villmark. Det eneste stedet man idag vil ha noen sjanse for å møte bjørn, er bak gjerdet i Bjørneparken ved Flå sentrum, sammen med krokodiller og leoparder.

Bjørnetradisjonen skriver seg fra da bjørnestammen i Vassfaret var vel kjent. Ikke minst nådde Mikkjel Fønhus (1894-1973) sine historier om slagbjørnen Rugg og Vassfaret ut til et stort publikum og befestet oppfatningen hos mange om villmark og bjørnestamme i området i lang tid framover. Mange har trodd at det har vært bjørnestamme i Vassfaret helt opp til i vår tid. Men bjørnestammen, som på slutten var den eneste gjenværende stammen i Sør-Norge utenom grensetraktene i Hedmark, ynglet ikke lengre fra rundt 1950-tallet, og var i praksis dødsdømt etter det. Wabakken (2014) skriver at Vassfar-stammen av bjørn nok var kraftig overvurdert på 1970- og 1980-tallet, og at det neppe var noen yngling av bjørn i området på den tiden.

I artikkelen Vassfar-bjørnens saga i "Våre Rovdyr" 2/2005 (detaljer også i Elgmork, 1994 og 1999) oppsummerte den fremste eksperten på bjørnestammen i Vassfaret, professor Kåre Elgmork, om hvordan utryddelsen av Vassfar-bjørnestammen skjedde. Han påviser at i perioden 1923-56 ble det felt hele 21 bjørner inkludert minst 11 binner i et konsentrert område rundt Vassfaret. Til sammenligning var det bare noen få og spredte fellinger ellers i landet. Dette var en katastrofal reduksjon av en liten bjørnestamme. Under 40 års feltarbeid av Elgmork i området i perioden 1949-88 var det ikke mulig å dokumentere en eneste yngling av bjørn i Vassfaret. Den siste bjørnen som er kjent avlivet i Vassfaret før bjørnen ble fredet i Norge i 1973, var ei 17 år gammel binne som ble skutt i 1956. Hun kan ha ynglet på 1950-tallet, og yngling av bjørn i området er ikke påvist etter det.

Binna som ble skutt ved Bukollen, Flå, 15/5, 1956.
Den siste bjørnen som ble skutt ved Vassfaret,
og det siste, sikre eksemplar av den opprinnelige
bjørnebestanden i Sør-Norge.
Fra magasinet Rovdyrviten, 2015.

Spor har vist at det har oppholdt seg enkeltbjørner der senere, som var siste rest av den utdøende bjørnestammen. En sporundersøkelse av Elgmork m.fl. tilbake i 1970-72 ga funn av bjørnespor, men viste også at bestanden må ha vært usedvanlig tynn allerede da (se Bækken og Wabakken 1992). Siste dokumenterte bjørneobservasjon som kan ha vært av den opprinnelige bjørnestammen ble ifølge Elgmork (1999) gjort høsten 1984. Deretter har det bare vært sporadiske besøk av bjørner, utelukkende hanbjørner utenfra som har vandret innom området. En stor og intensiv undersøkelse for å påvise bjørn i Vassfaret i 1990-91, med over 180 personer i aktiv leting etter spor på snø over store områder, dusører og oppfordringer i media om å melde inn sportegn, ga ingen funn, og sannsynliggjorde at det neppe fantes gjenlevende bjørn i Vassfaret da (Bækken et al 1994, Bækken og Wabakken 1992).

Ikke vern for bjørnen i Vassfaret?

På 1930-tallet gikk Mikkjel Fønhus i front som en sterk talsmann for å verne bjørnestammen, da det ble tydelig at den var blitt desimert kraftig. På tross av den tradisjonelle motsetningen mellom landbruk og rovdyr, innførte en del grunneiere i Vassfaret en privat fredning av bjørnen på sine eiendommer fra 1933. Det ble likevel felt en del bjørner etter dette.

For å bevare en bjørnestamme trengs ikke bare vern mot jegere, det trengs også uforstyrret natur den kan leve i. På 1960-tallet ble Elgmork bedt av myndighetene om å utrede verneverdiene i Vassfar-området, og i 1966 la han fram et grundig forslag til en verneplan for Vassfaret for å sikre bjørnens livsbetingelser i området.

Fra avisa Fremtiden 4. juni 1982 etter at
en verneplan for Vassfaret var endelig vedtatt i
Stortinget.

Flere kilder peker på at i Flå var de mer negative til bjørnen i Vassfaret enn på Valdres/Hedalen-siden. Flåværinger var ivrige bjørnejegere i Vassfaret, og kommunen innførte, sammen med flere nabokommuner, kommunale skuddpremier på bjørn i 1947, lenge etter at statlige skuddpremier var avskaffet. Seinere, fra 1960- til 80-tallet, motarbeidet Flås grunneiere og kommunerepresentanter hele tiden verneplanen og forslag om verneområder i Vassfaret. De argumenterte bl.a. med at bjørnen ville klare seg like fint uten verneområder, siden den hadde blitt fredet i 1973 (se Hallingdølen 25/1-1979), seinere med at verneområder ikke var nødvendige siden det ikke lengre var bjørn der (se Fremtiden 4/6-1982).

Arbeidet med å opprette verneområder i Vassfaret for å beskytte bjørnestammen mot skogbruksekspansjon og hyttebygging er bl.a. beskrevet i en artikkel av Bredo Berntsen i boka "Natur og menneske i Vassfaret", en langdryg prosess mens veibygging, hogst og hyttebygging var i gang for fullt i området. Den endte bare med vern av små områder med liberale vernerestriksjoner.

I "Våre Rovdyr" 4/2007 ga Elgmork denne korte oppsummeringen av historikken til bjørnestammen i Vassfaret:

"Vassfarstammen må oppfattes som en relikt av en større bjørnepopulasjon som på 1700- og 1800-tallet var utbredt over store deler av Østlandet, også i lavlandet. Bjørnen holdt seg derfor neppe lenger i Vassfartraktene fordi det var et gunstig område ernæringsmessig. Vassfartraktene ble et tilfluktssted i et vanskelig tilgjengelig villmarksområde under den store avskytningsperioden på begynnelsen av 1900-tallet. Men bjørnejegerne nådde også disse traktene, og vi fikk en særlig hard avskytning av binner fra 1920 til 1946. Etter 1950 ble området invadert av moderne skogsdrift med utbygging av et nett av skogsbilveier, og noe seinere av hyttebygging. Dette hadde negativ innflytelse på de bjørner som var igjen. En verneplan for Vassfaret og bjørnestammen som det ble arbeidet med gjennom en årrekke, ble først gjennomført fra 1985. Den kom for sent og munnet ut i meget beskjedne vernetiltak uten betydning for bjørnen."

Framtiden: Kanskje noen sporadiske "vandrerbjørner"?

I senere tid er det knapt observert bjørn i nærheten av Vassfaret i bestandsovervåkningen til Rovdata. I april 2011 ble det publisitet om en viltkameraobservasjon av en stor hanbjørn i forbindelse med NRK-serien "Et år i Vassfaret". Denne storbjørnen ble kalt individ OP-1 av forskerne, og det var en innvandret bjørn østfra som overvintret ved Strøen i Vassfaret. Året etter ble den skutt i Stor-Elvdal (se Nævra, 2015, s. 37).

Etter det er det ikke registrert flere bjørner innom området før i 2023. Da ble hannbjørnen som forskerne identifiserte som individ HE258 observert og identifisert med DNA nær Bukollen i Flå ved sankthanstid. Der hadde den forsynt seg av noen sauer, og to uker etter ble den skutt ved skadefelling i Rollag. Det var en ung hannbjørn som var vokst opp i skogene rundt Elverum som hadde lagt ut på vandring den sommeren, slik unge hannbjørner gjør, og den ble observert mange steder på Østlandet.

Vi kan ikke helt utelukke at det kan komme hannbjørner på vandring innom området i framtiden. Men det vil nok skje ekstremt sjeldent. Og i norsk rovdyrforvaltning er veien nå sørgelig kort til at slike bjørner blir skutt.

Idag er potensielle leveområder for bjørn i området under enda sterkere press med Flå kommunes gigantiske utbyggingsplaner, som bl.a. inkluderer bortimot 2000 høystandard-hytter i randområdene til Vassfaret i Turufjell, og dessuten store nye utbyggingsplaner enda nærmere i Skarsdalen. I praktisk politikk setter Flå kommune inntekter fra utbygging foran villmarksopplevelser og naturvern, så muligheten for å oppleve bjørn i naturen i området ser ut til å bli stadig mindre.

Historisk om bjørn på vår side av dalen

I tidligere tider er det også beretninger om bjørn på vestsiden av dalen i Flå. Spesielt er Laksejuv, et trangt, skogkledt elvejuv på østsiden av Norefjell, nevnt som et sted det kunne være bjørn. I boka "Bjørnen - om bjørn, bjørnejakt og bjørnejegere" av Einar Heimås Dokken fra 1954, nevnes det at fra 1846 til 1910 ble det betalt skuddpremier for hele 729 bjørner i Buskerud, og at de sikreste tilholdsstedene var Vassfaret, Vidalen, Bukollen og Laksejuv. Om Laksejuv skrev Anders Mehlum i 1891: "Laksaajuv er en dyb, vild dal, og der træffer jægere først bjørnen om vaaren. Den holder til paa juvets sydside, hvor der er meget skog, og jægerne gaar derfor paa nordsiden af aaen, som rinder gjennem juvet. Der er fældt mangen bamse".

Per Hohle gjengir en jakthistorie fra Laksejuv fra rundt 1850 der den kjente bjørnejegeren Hans Movika (1817-1880) møtte en "bjørnebøling" på sju bjørner. Flere historier om Hans Movikas bjørnejakter i Laksejuv-området finnes i Krødsherred Jubileumsskrift fra 1914. Ellef Ringnes jr fra Ringnes-gården i området, skrev boka "Sandfærdige Jagtminder" i 1919, og der omtales Laksejuv som "bjørnens sikreste tilholdssted i bygden". Men i 1948 skrev Per Hohle at "i de siste 30 åra har det ikke vært noen bjørnestamme i Laksajuvtraktene. De få dyrene som har ruslet der, har vært streifdyr fra Vassfaret".

Ser vi i motsatt retning fra Tollefsrudseter mot Haglebu, er det rapportert om stor bjørneforekomst der også langt tilbake i tid. Boka "Ei Reise gjennom kulturlandskapet i Sigdal og Eggedal" kan fortelle at "bjørnegrasinga under Haglebunatten var like mye besøkt av bjørn i eldre tid som den mer kjente grasinga under Bukollen vest for Gulsvik".

Nær Tollefsrudseter har vi navnet Bjørnehaug på en ås. Det stedsnavnet kan være en indikasjon på forekomst av bjørn her i tidligere tider. Ser vi på terrenget i området, er det ulendte bratte dalsider, skrenter og granskog, som samsvarer bra med biotoper og terreng hvor bjørnen typisk velger å oppholde seg (om bjørnens levesteder, se Elgmork 1999). Stedsnavnene Bjønndalen og Bjørnestillingi oppi åsen rett sørvest for Flå sentrum vitner også om bjørn og bjørnejakt i området.

I vårt område er det overlevert en rekke bjørnehistorier fra gammel tid av folk på gårdene her, og mange er referert av TØ: En er om mannen og kona på Åvestrud, der bjørnen holdt tak i kona mens mannen forsøkte skyte bjørnen. Men bjørnen stilte seg alltid sånn at kona var mellom den og mannen, og historien ender med at mannen skyter både bjørnen og kona. Det er gjengitt flere jakthistorier knyttet til Knut Bjørnsen (1811-1901) som bodde på Ødegården. Han hadde ry som en av de store jegerne i området, og felte mange bjørner gjennom årene. Anders Mehlum skrev i sin avis "Nu" at Knut hadde 18 bjørneskaller, fra bjørner som han selv hadde skutt, spikret på husveggen. Akervold (2003) forteller at Knut hadde bjørnestilling i "Gampestilledalen", praksis var å bruke døde hester som bjørneåte.

Mens Kristen Stillingen (1839-1921) hadde Brandenborgsetra fortelles det i detalj om en gang en bjørn var så nærgående at de hørte at den skubbet seg på seterveggen, og den jaget også bøling og unger avgårde. Ei binne med unge, som kan ha vært samme bjørn, ble skutt året etter ved setra. Dette må ha skjedd en gang mellom 1880 da Kristen overtok Brandenborgsetra og 1906 da historien ble skrevet ned i Anders Mehlums avis "Nu".

Dette er historier om det som ble oppfattet som dramatiske trusler mot folk og fe, men også en del av historien om et annet natursyn enn det som råder idag. Rovdyr ble sett på som skadedyr som burde utryddes, og forståelsen for biologisk mangfold og av rovdyrenes plass i økosystemene, var begrenset. Den store nedgangen i bjørnebestanden begynte med statlige skuddpremier som ble innført med en ny lov i 1845. Det var starten på en voldsom avskytning som varte til godt innpå 1900-tallet (se Elgmork, 1999). Dette utraderte bjørnebestanden i Sør-Norge. Bjørnebestanden på vår side av dalen var nok i praksis borte rett etter år 1900, før altså siste restbestand i Sør-Norge holdt ut i Vassfaret noen tiår til.

En avisartikkel som rapporterer om bjørnunger i Flå på vestsiden av dalen,
fra Hallingdølen 13/9 1949. Elgmork dokumenterte forøvrig i sitt arbeid
(se Elgmork, 2005) at ca 1/3 av avismeldingene om bjørn i området var feil.

Kilder og litteratur

Akervold, Ola K., 2003: Artikkel "Setrene i Flå". Hallingdølen 27. sep. 2003, s. 11-15.

Bækken, B.T. og Wabakken, P., 1992: Finnes det fortsatt bjørn i Vassfartraktene - En intensivundersøkelse 1990-91. Fylkesmannen i Oppland, rapport 17/92. Tilgjengelig på nb.no.

Bækken, B.T., Elgmork, K. og Wabakken, P. 1994: The Vassfaret brown bear population in central-south Norway no longer detectable. International Conference on Bear Research and Management 9(1), s.179-185. Lenke til artikkel.

"Kåre Elgmork om bjørnen i Vassfaret". Våre Rovdyr 4/2007, s.121. Tilgjengelig på FVRs nettsider.

Elgmork, Kåre, 1994: Bjørn i Vassfartraktene 1949-88 - En oppsummering etter 40 års undersøkelser. Naturen: populærvitenskapelig tidsskrift, 1994 Vol. 118, s. 157-166. Tilgjengelig på nb.no.

Elgmork, Kåre, 1999: Bjørnens liv. Kolltopp forlag, Hønefoss, 1999. Tilgjengelig på nb.no.

Elgmork, Kåre, 2005: Vassfar-bjørnens saga. Våre Rovdyr 2/2005, s. 32-43. Tilgjengelig på FVRs nettsider.

Elgmork, Kåre (red.), 1983: Natur og menneske i Vassfaret. Universitetsforlaget, 1983. Tilgjengelig på nb.no.

Elsrud, Edvard, 1975: Vassfarbjørnen: historien om bjørn og bygd - og om en mulig fremtid for begge. Grøndahl, Oslo, 1975. Tilgjengelig på nb.no.

Hallingdølen (http://www.hallingdolen.no/nyheiter/har-bjornen-kome-att-1.1669364): "Har bjørnen kome att?" 4/6-2014.

Heimås Dokken, Einar, 1954: Bjørnen - om bjørn, bjørnejakt og bjørnejegere. Gyldendal, 1954. Tilgjengelig på nb.no.

Hohle, Per, 1948: Blant bjørn og skoggangsmenn i Vassfaret. Grøndahl, Oslo, 1948. Tilgjengelig på nb.no.

Hohle, Per, 1990: Storviltjegere og storviltjakt. Notabene forlag, 1990. Tilgjengelig på nb.no.

Mehlum, A., 1891: Hallingdal og Hallingen. Harald Lyche boktrykkeri, Drammen, 1891. Tilgjengelig på nb.no (gotisk skrift).

NRK (Arkivert artikkel): "Diger bjørn spiste elg til kveldsmat", 5/5-2011.

Nævra, Arne, 2015: Siste rest av Sør-Norges bjørnebestand - fire bjørnehistorier. Magasinet Rovdyrviten, 2015, s. 34-37. Tilgjengelig fra rovviltsenteret.no.

Richardsen, Karl Martin, 2012: Den store rovviltkrigen. Mastergradsoppgave i historie, våren 2012. Tilgjengelig fra Universitetet i Tromsø.

Ringnes, Ellef jr, 1919: Sandfærdige jagtminder. Steen, Kristiania, 1919. Tilgjengelig på nb.no.

Rovdatas rapporter om brunbjørn: Overvåkningsresultater og bestandsstatus. Tilgjengelig på rovdata.no.

Sigdal og Eggedal bondelag/bonde- og småbrukarlag, 1997: Ei Reise gjennom kulturlandskapet i Sigdal og Eggedal. Vikersund, 1997. Tilgjengelig på nb.no.

Sæter, Ivar, 1914: Krødsherred: jubilæumsskrift 1914. Grøndahl & søn, 1914. Tilgjengelig på nb.no.

Wabakken, P., 2014: Glimt fra forskningen på store rovdyr, 1972-2014. I: "Ikkje berre ulv og bly: glimt frå forskinga på Evenstad" (red. Storaas, T. og Langdal, K.), s. 179-219. Opplandske bokforlag. Tilgjengelig via Skandulvs nettsider.

Østro, Terje, 2015: Gards- og slektshistorie for Flå i Hallingdal, bd IV Tollefsrud- og Stavnsfjerdingen. Utgitt av Flå kommune, 2015. Referert til i teksten som TØ.

Side skrevet av Harald Schyberg, .