Tollefsrudsetra - setring i området

Innledning

Brandenborgsetra ble lagt ned før 1945. Nå tar naturen over. (Klikk bildet for å forstørre.)

Det finnes en god bok av Marit Holme Mehlum fra 1995 om setringen i nabokommunen Nes. Det meste som står der er nok også representativt for setringen i våre områder i Flå. Det er også utgitt flere bøker om Flå kommune med noe informasjon om landbruket i kommunen og setringen tilbake i tid: Hans Hegnas "Flaa, Hallingdal" fra 1920 og Flå kommunes festskrift fra 1955. Hallingdølen Lars Reintons trebindsverk om setringen i Norge er forøvrig et referanseverk med en mengde informasjon om setringen i ulike deler av landet. Detaljerte referanser til disse kildene, og andre jeg har brukt, finnes nederst på siden.

Setring som en del av gårdsdriften i Flå

Denne måten å flytte dyrene fra gården og til setrer gradvis høyere opp og lengre unna, er en måte å utnytte større beitearealer enn bare det dalbunnen byr på. Det er også en effektiv tilpasning til drøvtyggernes biologi og fordøyelse: Unge planter og plantedeler gir mer næring og proteiner og er mer fordøyelige enn modne planter, der fiberandelen er høyere. Så beitedyrene foretrekker å beite der vegetasjonen er ny og fersk, som den er gradvis høyere opp mot fjellet jo lengre ut på sommeren man kommer. På den måten produserer dyrene mer melk, og kalver og lam vokser raskere.

Hegna oppga i boka si om Flå fra 1920 at "etter jordbruksoppgaven fra 1907 sees at av det samlede antal storfæ, 852, sendes 828 til sæteren, og at busommeren varer 12 uker". Det betyr altså at i Flå ble så og si alt av kyr og okser, og sikkert også andre dyr som sau og kanskje gris, flyttet til seters i en tre-månedersperiode på sommeren. Tall fra 30 år seinere (1938) viser at da var andelen av storfe som ble sendt til seters i Flå sunket til 62%, så da hadde nedgangen i setringen begynt (Haugen, 1950).

Ola K. Akervold, som sto bak en omfattende oversikt over setrer og kulturminner i Flå publisert i Hallingdølen i 2003, har funnet hele 260 setre eller rester etter setre i Flå. Den siste som hadde buskapen med til seters i kommunen var Kåre Berg fra Søre Kolsrud i 1989. Det var nok lenge etter at de fleste andre hadde sluttet.

Setringen ga en viktig del av produksjonen i gårdsdriften, som var basert på å utnytte de tilgjengelige naturressursene i området best mulig. Stølen ga beite og fôr til dyr som resulterte i kjøtt og melk. I tillegg til melken som ble konsumert på setra, ble det produsert ost, prim og smør. Det meste ble brukt i husholdningen, men særlig smøret kunne bli solgt videre og gi pengeinntekter. Det kunne dessuten være rettigheter til utmarksressurser, fisk og vilt knyttet til stølene.

Dyrene

Mehlum skriver: "Om husdyrrasene kan nevnes at det i Hallingdal fra gammelt av hadde utviklet seg en egen rase av storfe, nemlig det såkalte Hallingdalsfeet. ... Rasen skal ha vært god til å mjølke. Den var for øvrig ganske nær beslektet med telemarksfeet, men hadde et litt grovere preg og var noe mindre. ... En viss kontakt med andre bygder var det imidlertid, særlig gjennom fehandelen. Det medførte at Hallingdalsfeet etter hvert fikk innblanding med bl.a. vestlandsfeet. På siste halvdelen av 1800-tallet begynte lokale sogneselskap, amtsagronomer og dyrleger å propagandere for å krysse telemarksfe med hallingdalsfe. ... Det såkalte telemarksfeet ble vanlig over hele Nes, helt til NRF (Norsk Rødt Fe) overtok ledelsen på 1950 og 60-tallet."

Hallingku. Forsvant på slutten av 1800-tallet. Fra boka til Bernt Holtsmark fra 1897.

Telemarksku. Dominerte i Hallingdal fram til midten av 1900-tallet. Fra samme bok.

(Vi gjengir her tegninger fra Bernt Holtsmarks lærebok "Husdyrlære" fra 1897, som også er gjengitt i Mehlums bok. Denne læreboka kom med første utgave i 1897, og var i bruk med stadig nye utgaver ihvertfall fram til 1961. Førsteutgaven har interessante beskrivelser av datidens mangfold av husdyrraser.)

Det var nok telemarksfeet som dominerte i Flå i den siste perioden fram mot nedtrappingen av seterdriften.

Nedgangen i setringen i etterkrigstiden falt sammen med innføringen av NRF-kveget. Det er flere årsaker til at setringen ble lagt ned i denne perioden. Den viktigste faktoren var at salg og pengeinntekter ble viktigere på gårdene, og meieriene fikk en mer dominerende rolle som avtaker for melken. Stadig mindre melk ble viderebehandlet lokalt på gården, og driften ble basert på henting med melkebil (og dermed trengtes god bilvei). Dette var ikke setringen tilpasset til. Kunstgjødsel og moderne plantekultivering gjorde det dessuten mulig å få mer produksjon ut av de gårdsnære områdene, og utmarksressursene ved setrene ble mindre nødvendige.

Samtidig var nok de mer "moderne" storfe-rasene også dårligere tilpasset den tradisjonelle seterdriften enn telemarksfeet og det utdødde hallingdalsfeet hadde vært.

NRF-kveget er standardisert og avlet delvis for kjøttproduksjon og delvis for høyest mulig melkeproduksjon med det moderne landbrukets innmarksbeiter eller kraftfor. Mens NRF-kveget bare beiter på et lite antall gras-sorter, beiter de gamle rasene bedre og mindre selektivt enn dagens produksjonsdyr. De eter "ugras" NRF-kyrne vraker, og tar seg bedre fram i ulendt terreng. De er bedre egnet for utmarksbeiting på mangfoldig vegetasjon i seterområdene. Når ute-sesongen er over for NRF-kyrne, finner telemarksfeet fremdeles mat, så de har en lengre beitesesong hvor de klarer seg uten foring. Karoline S. W. Hartviksen har gjort en interessant studie som sammenligner telemarksfeet med NRF-feet ("Telemarksfeet som beiterydder", fra Telemarksforskning). Spesielt er telemarksfeet bedre på å holde skogen unna og hindre tilgroing av landskapet, siden de også beiter lauv på småtrær. En annen forskjell hos de gamle rasene, er at de har mer av sine naturlige instinkter i behold, og er årvåkne i forhold til omgivelsene rundt seg. Det betyr at de vil være mindre sårbare for angrep fra rovdyr. I tillegg har telemarksfeet en sterk rangordning, som fører til at dyra kommer presis hjem til melking hver dag, i flokk. Det var nok en stor fordel i seterarbeidet. På det området kan ikke NRF-kveget konkurrere.

Hartviksen observerte også at telemarksfeet er mer nysgjerrig og oppmerksom på mennesker enn NRF. Mehlum har en beskrivelse av hvordan forholdet mellom folk og dyr kunne være på setra, som bekrefter dette: "Forholdet mellom budeie og kyr ble ofte et nært og godt forhold. Det fortelles at bølinger dro hjemover etter at de hadde kommet på stølen med ny budeie. De ville tilbake til den gamle budeia."

(Idag er telemarksfeet utrydningstruet med bare drøye 200 melkekyr igjen. Her er en historisk stumfilm fra fesjå i 1925, i telemarksfeets storhetstid.)

Fôr fra setra

En av Tollefsrudsetrene med fjøs/løer vinterstid.

I norsk klima kan vintrene være lange og beitesesongen relativt kort, så en hovedutfordring for bonden var å skaffe nok fôr til at dyra kunne klare seg gjennom vinterhalvåret. Setervollene ble gjødslet med husdyrgjødsel og graset slått, og utgjorde en viktig fôr-ressurs. Slåtten på setrene startet i begynnelsen av august etter at den siste slåtten hjemme var unnagjort. Når alt høyet var ferdig slått, ble det iflg Mehlum enten hesjet eller tørket på bakken dersom det var fint vær, og så tatt inn i løe. Her ble høyet lagret til det ble snøføre og hentet hjem med slede og hest da.

Fôr ble også hentet utenfor setervollene. Utslått vil si å slå ville planter i utmarka utenfor vollene. Ifølge Reinton er slik høsting en eldgammel driftsform i det norske landbruket. Innmarka som fantes ga gjerne ikke nok fôr, og da var utslåttene et viktig ekstra tilskudd. Utslått og fôrsank førte til en oppsamling av kunnskap om ville planter, en kunnskap som tradisjonen bar fra den ene generasjonen til den neste. (Deler av den kunnskapen er godt beskrevet i boka til Ove Arbo Høeg.) Utslåtten gikk tilbake med bedre gjødsling av innmarka, og tok slutt da kunstgjødselen kom og ga bedre avlinger på innmark.

Områder der det ble slått gras og strå i utmarka ble kalt grasinger. Frodige grasbevokste steder i utmarka kunne ligge i bratt og ulendt terreng, men kunne slås og gi verdifullt fôr. I juvet i Bratte hadde både Tollefsrud og Ødegård grasinger (se Akervold, 2003).

I tillegg til grasingene, skal vi nevne tre andre fôr-ressurser som var del av aktiviteten på setrene, og som også forteller oss om opprinnelsen til stedsnavn i nærområdet til Tollefsrudseter: lauving, myrslått og finntopp.

Lauving:

Mehlum skriver: "Lauvskogen ble utnyttet til blant annet nevertaking og lauving. Gamle skjøter inneholder ofte opplysninger om at eieren har rett til å utnytte lauvskogen i området." Og videre: "Det var flere typer tilleggsfor som ble brukt i utmarka og på stølene. Et slikt tilleggsfor var også lauvet. Det beste lauvet ble tatt omkring St.Hanstider, men det var ikke ofte at en hadde tid til lauving på denne tida. Det mest vanlige på stølene, i alle fall, var å ta lauvet etter slåtten." ... "Når en lauvet, ble det brukt en lauvkniv, et sigdlignende redskap som var skarpt og buet. En dro til seg mindre kvister med lauv på , og samlet de i lauvkjerv, dvs bunter med lauvkvister. Disse buntene ble satt sammen i lauvstakker eller lauvhesjer. Ei slik hesje inneholdt ca 180-200 lauvkjerv. Når lauvet ble kjørt heim utpå vinteren, inneholdt lasset 9-10 spret med lauv. Et spret inneholdt 20 kjerv."

Ser vi på kartene på denne siden, finner vi en høyde med navn Lauvhaugen nord for Åvestrudseter på kartet fra 2016. De gamle gradteigskartene viser dessuten at det samme navnet Løvhaugen ble brukt på en haug like sørvest for Tovehaugen seter. De navnene skriver seg nok fra at det foregikk lauving på disse høydene.

Lauving er forøvrig dokumentert i rapporten på denne lenken og i en historisk film fra 1942, tilgjengelig på YouTube.

Myrslått:

Litt ned mot dalen på østsiden av Grøslandselva finner vi Slåttemyr eller Slåttemyrsetra, og like ved, Slåttemyrhaugen. Dette er navn som vitner om at det foregikk myrslått her.

Myrgraset ble kalt "storr", en fellesbetegnelse på flere arter myrgras. Storren var lett å slå og lett å tørke og kunne finnes i store mengder. Reinton sier at historisk har storr vært av det viktigste krøtterforet både i Norge, Sverige og Island, og næringsmessig står det ikke mye tilbake for grassortene som vokser på setervollene.

Ei slik myr ble vanligvis slått seint i sesongen, og med ett eller flere års mellomrom, alt etter hvor næringsrik myra var. Fram til 1950-tallet var mange norske slåttemyrer så produktive at de ble høstet og holdt i hevd. Men etter hvert som kunstgjødsel, høyproduktive grassorter og nydyrking for åkerbruk bredte om seg, forsvant den arbeidskrevende myrslåtten.

TØ opplyser at alle Stavnsgårdene hadde "størring" rundt Helgesetvatnet og ved Åmotstølan. "Størring" er nok områder der de gjorde myrslått (tilsvarende "grasing" der de slo gras i utmarka). Rundt Helgesetvatnet er det jo store våtmarksområder.

I dag er det bare noen svært få myrer som fortsatt blir slått her i landet. Slåingen av myrene ga også grunnlag for et rikt planteliv ellers, bl.a. mange orkidétyper som trives få andre steder. Interessen for å bevare dette naturmangfoldet er en motivasjon for at noen av de få gjenværende slåttemyrene blir forsøkt holdt i hevd.

Finntopp:

Finntopp, fotografert ved Finntoppvollen.

Vi finner Finntoppskar på den gamle kjerrevegen fra dagens Tollefsrudseterveg over mot Stavnselva og Damhaug/Bjørnehaug, og Finntoppvollen omtrent der kjerrevegen tar av fra Tollefsrudsetervegen. Fintoppvollen var en slåttevoll som hørte til Søndre Tollefsrud.

"Finntopp" er navnet i Hallingdal på planten Nardus Stricta, som også kalles finnskjegg, finntott, finn, børstegras etc andre steder i landet (se Reinton bd 2, s. 70 og s. 163 og Høeg s. 460 ff). Finntopp er en indikatorplante for næringsfattig jord, og vokser i tuer på lynghei og beitemark i hele landet. Den kalles også "villgras". Dette er en type gras som kunne ta over der det var blitt intensivt beitet og næringsstoffene utarmet over tid. Den var langt fra så kraftig og verdifull som graset på setervollene, men har vært vanlig å slå og bruke til fôr i tidligere tider. Kvaliteten som fôr er svært avhengig av når i sesongen det blir beitet eller slått. Disse plantene kunne ha en farlig, noen ganger dødelig, virkning på fordøyelsen hos hester som hadde beitet på dem. De strie finntoppstråene kunne være vanskelige å få ljåen til å bite på. Reinton nevner at i Valdres tok de finntoppslåtten seinhøstes etter all annen onning, og det var lettere å slå hvis det var rim på marka.

Seterlivet

Foto fra boka Flå i Bilder 1876-1990: "Primet røres kaldt på Aavestrudseter 1926."

De viktigste oppgavene på setra var løsningen på en stor utfordring: Kyrne ga stort overskudd av melk i sommermånedene i forhold til om vinteren da det var knappere med for, så man trengte måter å sørge for at melken kunne konserveres fram mot neste sesong (Randen, 2007). Dette ble løst ved de tre behandlingsmåtene kinning av smør, ysting av ost og koking av prim. Dermed ble mesteparten av melken omdannet til matvarer som kunne lagres. I prosessen hadde vann blitt fjernet fra melken, slik at resultatet ble lettere og mer transportabelt. Randen framhever at primkoking av myse bare er kjent i Norge, slik at norsk stølsdrift skiller seg fra stølsdrift ellers i verden, der mysen i større grad gikk til spille. Dette betød at norsk stølsdrift ga større utbytte enn ellers i verden. Men det krevde hogst av store mengder ved, siden 6-8 timers koking måtte til for å få ferdig prim eller brunost.

Rekontruksjon av tidsbruken en typisk dag på setra. Fra Mehlums bok.

Mehlum beskriver også det sosiale livet på stølene: "Stølslivet om sommeren innebar en annen sosial situasjon enn livet på garden resten av året. Generasjonene som bodde tett på hverandre om vinteren fikk anledning til å få en forandring. Når en tenker på den trangboddheten som eksisterte i mange av hallingstuene, kan en godt tenke seg at stølslivet kunne gi en følelse av frihet, både for de som dro på stølen og for de som ble igjen. ... Det sosiale livet på stølen er det som blir husket som det mest positive og uten unntak har jeg blitt fortalt at dette kvinnefellesskapet ble opplevet som noe trivelig."

Av mer organisert sosial omgang, nevner Mehlum sammenkomster med dans i forbindelse med midtsommerfest, slåtten og flere andre fester som har tradisjoner tilbake i tid. Ifølge Andreas Mørch var det flere dansesletter i våre områder hvor folk fra setrene og bygdene rundt møttes til fest. Det var ei danseslette, Krompelidansen, nær Fiskeløysingen, det var Reinsjødansen, og ei annen på Raudmyra i dalsøkket mellom Ranten og Høgevardetoppen. Den legendariske Raudmyrdansen var møteplass for sigdøler, eggedøler, kryllinger og fløværinger en gang hver sommer, sist gang seint i juli 1858, da tre mann, inkludert spellemannen, omkom i et overraskende snøvær.

Opplevd seterliv

Denne filmen fra 1964 formidler seterdrift og produksjon lengre opp i dalen, på Fetjastølen i Ål. Dette var et av de få stedene det enda ble drevet setring da, fremdeles med telemarkskyr.

Prosjektet "Livshistorier" ved Universitetet i Oslo har samlet inn folks beretninger og beskrivelser fra fortida over mange år, og mange av fortellingene gir god informasjon om seteraktivitetene, bl.a. denne fra Gol rundt 1900.

Kilder

Mehlum, Marit Holme: Stølsdrift i Nes i Hallingdal. Lokalhistorisk forlag, Espa, 1995. Nettversjon på nasjonalbiblioteket.

Hegna, Hans: Flaa, Hallingdal 1920. Publisert i Kristiania, 1921. Nettversjon på nasjonalbiblioteket.

Diverse forfattere: Flå 50 år 1950 - 55. Festskrift, 1955. Nettversjon på nasjonalbiblioteket.

Reinton, Lars: Sæterbruket i Norge. Aschehoug. Tilgjengelig på nasjonalbiblioteket: Bd 1 fra 1955. Bd 2 fra 1957. Bd 3 fra 1961.

Holtsmark, Bernt: Husdyrlære. 1. utgave, Kristiania, 1897, Nettversjon på nasjonalbiblioteket.

Hartviksen, Karoline S. W.: Telemarksfeet som beiterydder: Forskjeller i beitemønster og generell adferd mellom Telemarksfe og Norsk Rødt Fe. Arbeidsrapport nr. 17, 2005. Tilgjengelig fra Telemarksforskning, Bø.

Flå kommunes utvalg for kultur: Flå i Bilder: 1876-1990. Flå, 1990. Nettversjon på nasjonalbiblioteket.

Høeg, Ove Arbo: Planter og tradisjon: floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Universitetsforlaget, Oslo, 1975. Nettversjon på nasjonalbiblioteket.

Lappegard, Margit: Det ligg ein støl der inn i fjello. M. Lappegard, Ål, 1992. Nettversjon på nasjonalbiblioteket.

Narum, Guro Hoftun: Livet i en fjellbygd omkring århundreskiftet. Aschehoug, Oslo, 1965. Nettversjon på nasjonalbiblioteket.

Haugen, Olav I.: Oversyn over for lite nyttet fjellbeite i Buskerud. Det Kgl. selskap for Norges vel, 1950. Nettversjon på nasjonalbiblioteket.

Østro, Terje, 2015: Gards- og slektshistorie for Flå i Hallingdal, bd IV Tollefsrud- og Stavnsfjerdingen. Utgitt av Flå kommune, 2015. Referert til i teksten som TØ.

Randen, Olav, 2006: I steinbu og snaufjell i øvre Hallingdal. Boksmia forlag, 2006. Utdrag tilgjengelig hos forlaget.

Akervold, Ola K. og Akervold, Magne, 2022: Setrene i Flå i Hallingdal. Utgitt av Flå kommune, 2022.