Stedsnavn rundt Tollefsrudsetrene

Stedsnavn kan være eldgamle og ordene og språket har blitt endret ned gjennom århundredene. For å finne opprinnelsen og forklaringen på stedsnavnene, kommer vi gjerne nærmere ved å lete fram de eldste formene av navnet.

Stedsnavn har ikke alltid fasit, og ofte kommer vi ikke lengre enn til hypoteser. Noen navn er vi ganske sikre på, andre i mindre grad. Det finnes mange stedsnavn-artikler som er litt for bastante om opprinnelsen til navn, og en del av stedsnavnlitteraturen må leses med et kritisk øye.

Jeg har lett i litteratur om stedsnavn og bakgrunnen for dem for å prøve å komme så nær som mulig forklaringer og hvilken informasjon som skjuler seg bak navnene i vårt område. I beskrivelsen nedenfor har jeg delt stedsnavnene inn i grupper etter hva de har fått navnet sitt fra.

Stedsnavn fra person-navn

Gårdene Tollefsrud, Åvestrud og Gislerud har alle navn etter personer med endingen -rud, som betyr rydning. Tollefsrud (som i 1463 ble skrevet Tolleifrudh) betyr Tollefs (eller Thorleifs) rydning. Gårdene ble altså ryddet i skogen, og de kan ha tatt navn etter mennene som ryddet dem.

Endingene på gårdsnavnene kan si noe om hvor gamle navnene og gårdene er (se Veka, 2000, Stemshaug, 1985, og SNL).

Rud-navnene er alltid yngre enn fra ca år 1000 e.kr. Til sammenligning kan vi se på et par av de andre gårdene i området. Navn som ender på "-land", som Grøsland: De navnene ble ikke gitt etter år 1000, og er eldre, fra perioden ca 400-ca 1000. Grøs- er forøvrig fra et gammelt ord for grus eller sand. (Ifølge O.Rygh: "Første Led er vel enten grutl - "Grus" - eller det i enkelte Gaardnavne forekommende grut, der ... synes at betegne "Grus, Sand" ... : her er nemlig sandet og daarlig Jord.") Mange gårder i Norge har navnene Ødegård/Øygard, og navnene er alltid nyere enn Svartedauden (ca 1350) - dette er gårder som var blitt liggende øde etter Svartedauden.

Av andre steder med navn fra personer, har vi fossen i Grøslandselva kalt Steffanfoss. Vi har Helgeset, som betyr Helges seter eller slåttemark, som ikke er å finne på kartet lengre, men som har gitt navn til Helgesetvatnet. TØ mener Helgeset kan være et gammelt navn på Kollen seter. Videre har vi fjellet Anfinnatten, og samme Anfinn ga nok navnet til setra nedenfor som fram til 1700-tallet ble kalt Anfinnset, men som nå har navnet Gammelsetra.

De fleste av personene som ga navn til disse stedene har forsvunnet i historiens glemsel. Et par kilder sier de vet hvem Anfinn var, men spriker litt. Bygdeboka mener han var født seint på 1500-tallet på Gislerud og hadde den gården på tidlig 1600-tall, mens Nils Gislerud fortalte i 1945 at han var en eldre Anfinn som hadde gården Gislerud midt på 1500-tallet. Den Samuel som har gitt navnet Samuelsli, som ligger i dalhellingen mot Grøslandselva langt nede, var ifølge TØ husmannen Samuel Sevatsen som levde på tidlig 1700-tall.

Stedsnavn som beskriver topografi/landskap/former

Bygda Flå ble i en kilde fra 1445 kalt "Flodha sokn i Hadinga dall", og det gammelnorske ordet "Flodha" er en avledning av et ord som betyr oversvømmelse eller flomme over. Så bygdenavnet som senere ble Flå, kommer fra at Hallingdalselva kunne oversvømme områder. Det passer også bra med dialektuttalen som er "Flø".


Flåbekken, som har fått navn fra de store
bergflatene den renner ned.
I området vårt har vi en bekk som heter Flåbekken som renner ned fra Gråfjell ved Hesteskardnatten og ned i Toveelva. Man kunne gjette på at det navnet også kom fra at bekken kunne flomme over, men her er det nok en annen opprinnelse. Dialektuttalen av første ledd er nok Flå og ikke "Flø" som i bygdenavnet. Et søk i Norsk Stadnamnleksikon viser at mange stedsnavn som begynner på flå- har sin bakgrunn i det norrøne ordet "flá", som betyr bar flate eller hylle i fjellside. (Den norrøne vokalen "á" kan til tider ha blitt uttalt som lang "å".) Dette passer veldig bra på Flåbekken, som renner over noen store, bare bergflater rett ovenfor hyttene på Vollebekkhaugen.

Tova/Toveelva, Toveseter, Tovehaugen, Toveåsen, Tovevatnet: Elva heter Tova, ikke Toveelva, på eldre kart, og det ser ut som det var elva Tova som var utgangspunktet for de andre navnene.

Lokalhistoriewiki sier at "Navnforskere mener at navnet Tova betyr en flomstor elv, en elv som renner over sine bredder." Se tilsvarende forklaring for "Tovdal" i Norsk Stadnamnleksikon.

I boka "Norske elvenavn" (Rygh, 1904) er en litt annen forklaring. "Tov-" forekommer i elvenavn flere steder i landet. "Tófa kunde efter Sophus Bugge høre til Tav - Besvær, Møie, oldnorsk tefja, forsinke, hindre, tava, gaa møisomt og smaat." Nederste del av Toveelva renner ganske riktig i snirkler eller meandere og tar omveier på vei ned til Tingsjø.

Nordøst for Tingsjø finner vi noen koller med navn Ufsin. Ordet ufs er beskrevet hos Rygh (1898), og det betyr ifølge ham klippevegg, loddrett eller meget bratt side av klippe, vanligvis en mindre klippe. Nå er det ikke så mye bart fjell her, kollene er delvis skogdekte, men de har ivertfall bratte sider og former som antakelig kan forklare den navngivingen.

Flenten kommer antakelig og fra ordet "flein" som betyr "naken flekk". Se Indrebø, 1922 (s. 52): "Det er kanskje helst so at Flenten er et gamalt navn på høgdi Flentpiken, eller namn på ein situasjon uppi fjellet. ... Og Flenta - elvenamnet - skulde vere avleiding av høgdenamnet. Fleinten, Flenten skulde tyda anten "berr-flekken", eller dersom det upphavleg er namn på heile høgdi: berr-fjellet, fjellet med ein naken flekk eller med nakne flekkjer ...".

Trøgaset kan ifølge Rygh (1909) stamme fra et gammelt ord trog eller trug som betyr forsenkning, så ordet kan tolkes som seter som ligger i en forsenkning. Ordet "trøg" blir også brukt på dialekten lokalt om trau, og navnet kan også komme fra trau som ble brukt på setrene.

Stavn - antas å komme av en bergformasjon på andre siden av dalen som springer fram, samme ord som i stavnen av en båt.

Klypenatten kommer nok fra substantivet klype, som kan brukes om en kort og trang bergkløft. Det passer godt med topografien der Klypenatten ligger inntil det smale juvet langs Grøslandselva.

Tingsjø: Multiconsults rapport oppgir at "navnet Tingsjø kan, om ikke forvansket, henspille på at det en gang i tiden har vært holdt ting på isen eller ved vannet. Muligheten er nærliggende, da sjøen ligger i grenseområdet mellom Sigdal og Flå kommuner". Jeg deler ikke oppfatningen om at dette skulle være et naturlig sted å holde ting. En mer solid kilde, oppslagsverket Norske Innsjønamn fra 1933, peker på at de eldre kildene har skrivemåten "Tindsjø", og "Tinnsjø" er også uttalemåten av sjøen i Eggedal. "Tingsjø", som er uttalen i Flå, kan komme fra en lydovergang fra "nn" til "ng", som ikke er helt uvanlig.

Norske Innsjønamn kommer dermed med denne forklaringen: "Baade dei eldre skrivemaatane og segjemaaten i Eggjedal talar for at namnet kjem av ordet tind, fjelltind. Ei av høgdene i aust eller vest kann ha heitt paa -tinden". Jeg må si meg skeptisk til denne forklaringen også, fordi ordet "tind" ikke er brukt på noe fjell i dette området. Ordene "fjell" eller "natt" er de som forekommer i stedsnavn på topper her. På kartet har vi også navnet Tinnåsen i området, men det er usikkert om det navnet er relatert til Tingsjø/Tinnsjø.


Tingsjø sett fra Lågfjell: Den lysende sjøen?
Eller den "to-kløyvde"?

Så da må vi se på andre mulige betydninger av "tinn". Innsjønavnet blir jo identisk med Tinnsjø nær Rjukan i Telemark, og mer navnelitteratur drøfter forstavelsen "tinn" der. Navnet "Tinn" er omtalt i O. Ryghs Norske Gaardnavne, standardverket om norske stedsnavn fra tidlig 1900-tall. Rygh (bd 7., s. 254) sier at opprinnelsen er usikker, men at bygda Tinn sannsynligvis har fått sitt navn fra Tinnsjø der forstavelsen tinn kan komme fra en svært gammel forstavelse "tisn-" som betyr "den lysende". Dette er en ren gjetning, men han anser andre forsøk på forklaringer som mindre sannsynlige og at dette passer godt på Tinnsjø i Telemark. "Den lysende sjøen" kunne kanskje vært en passende beskrivelse av Tingsjø i Flå når man ser den fra landskapet rundt. Et problem med denne forklaringen er at det finnes en enda eldre form av navnet på sjøen enn "Tinnsjø", som viser at navnet er avledet fra et annet ord.

Den eldste formen vi vet om for navnet på Tingsjø er "Tyensøen". Den formen finner vi i 1542. (Kilden er en avtale der bonden på Tollefsrud og bonden på Åvestrud blir enige om hvordan de skulle dele sjøen mellom seg.) Akkurat det samme navnet ble i tidligere tider brukt om den mer kjente sjøen Tyin. Indrebøs bok om innsjønavn i Oppland opplyser f.eks. at Tyin ble kalt Tyensøen på amtskartet fra 1849. Hva betyr så "Tyensøen", og kan det være samme opprinnelse som ligger bak både "Tingsjø" og "Tyin"? Navnet er så gammelt at det er uvisshet rundt betydningen, men Indrebø viser til en tidligere forfatter (Kjær) som sier stavelsen "ty" kan knyttes til ordet "tvi" eller "to", og navnet kan bety den to-kløyde (s. 208 i Indrebø, 1924):

"Tyin er tvi-kløyvd i den søre enden og sender ein arm mot vest og ein mot sud; han kunde difor gjera skil for eit namn som tydde "den tvikløyvde".

Denne hypotesen med at navnet kommer fra den "kløyvde" formen på innsjøen har siden blitt gjentatt i flere andre bøker som forklarer navnet Tyin. (Alle de tre sjøene Bygdin, Gjendin og Tyin kan forklares på lignende måte fra gamle ord for formen på sjøene: Bygdin er bøyd, Gjendin er rett og Tyin er kløyvd.)

Tingsjø har påfallende nok en fasong som ikke er ulik Tyin, der østsiden av sjøen har en arm mot nord og en bukt inn mot sørøst. Dette er nok det nærmeste vi kan komme en forklaring på navnet.

Stedsnavn med tilknytning til jernutvinning

Utvinning av jern fra myrmalm var en viktig virksomhet i Norge, og spesielt i våre fjellområder, fra før kristi fødsel og fram til 1700-tallet da jern hentet fra gruver overtok.

Sinder er det gamle ordet for slagg, og vi finner igjen det ordet i flere stedsnavn i området, f.eks. Sindrebekken på andre sida av Stavnselva. Ved Tollefsrudsetrene har vi Sinderhaugen, hvor det er slaggrester fra et gammelt jernvinneanlegg. Sindrebekken renner ut i Brennebekken (som renner ned i Stavnselvi). "Brenne-" kommer her fra kullbrenning eller blestring/brenning av jern. (Noen navn på brenne- kan også komme fra at gårdene ble ryddet ved brenning av skogen.) Disse navnene leder arkeologer til å lete etter kullrester fra kullmiler eller rester av slagg fra blesterovner. Ved Sindrebekken er det funnet jernvinne-rester fra vikingtiden (datert med C14-datering av kull). Bekk eller myr med rustrødt vann er indikasjon på jern. Det er mengder av rester etter jernproduksjonen fra myrmalm, desidert den type kulturminner det er registrert flest av på kartet i fjellområdene våre.

Brennatten (mot Haglebu) skriver seg nok også fra kullbrenning og jernproduksjon. Haglebu har registrert 200 kullgroper og 28 jernvinneanlegg. Brennåsen er en markert åskam nedover mot dalen som vi ser fra Tollefsrudsetrene. Her er det også funnet rester fra jernutvinningsaktivitet.

Stedsnavn fra dyr

Vi har flere navn i området som sannsynligvis kommer fra reinen. Den villreinen som er i området idag, stammer fra tamreindrift her i perioden 1954-1968, men det er klare bevis på at det også har vært villrein i området tilbake i tid. Navnet Reinsjøen har ikke noen annen rimelig forklaring enn at det er fra dyrenavnet. Vi finner også Kalvehøgdi østover mot Gulsviksetrene, som kanskje kan ha vært del av kalvingsområdet for reinen i gammel tid og fått navnet derfra.

Flere stedsnavn er knyttet til at det var bjørn i området i gammel tid. Bjørnehaug og Bjørnehaugsetra ligger i terreng som er typisk for der bjørn oppholder seg, med ulendte bratte dalsider, skrenter og granskog. Nord for Sindrebekken har vi den nedlagte setra Bjørneliseter. Vi har Bjønndalen og Bjørnestillingi oppi åsen rett sørvest for Flå sentrum. Bjørnestilling ble brukt av jegere når de jaktet på bjørn det var lagt ut åte til.

Andetjern rett sør for Tollefsrudsetrene er nok etter fuglenavnet.

Kimbetjern: Det er tre Kimbetjern: Øvre (som bare heter Kimbetjern på nyere kart), Midtre og Nedre. Kimbebekken renner fra de øverste Kimbetjernene og ned i det nederste. Kimbefossen er like ved Nedre Kimbetjern. Boka "Norske Innsjønamn" forklarer at "kimbe" er samme ord som kime/gorkime/gorkyte. Det er fisken vi vanligvis kaller ørekyte. Ifølge samme kilde skal det være mye av den fisken i Kimbetjernene.

Stedsnavn med tilknytning til seter-virksomheten og bruken av utmarka

Haglebu er forklart i O. Ryghs Buskerud-bind, og Haglebuvannet er nevnt i et dokument i 1303 som Haglæende vatn. "Hag-læende" er gammelnorsk for jord eller lende som er egnet som havnegang eller grasgang for fe (hagi betyr havnegang eller grasgang for fe). Rygh skriver at vannet ligger i en vidstrakt setermark som kaltes Budum eller Buden i dokumenter fra 1400-tallet (igjen antatt oppkalt etter den seteren som heter Buin idag). "Hardangervidda gjennom 9500 år" framholder at siden bu (Budum) betyr at det sto buer i området, og "haglæende" betyr godt lende for gras til beite, indikerer det at her må det ha vært drevet seterdrift på 1300-tallet, og kanskje tidligere. (Vi vet jo at det har vært drevet omfattende jernutvinning her svært lenge før det.)

Det er naturlig å tro at setermarka som ble kalt Budum eller Buden også har gitt navn til Buhovd (hovde betyr fremstående berg(knaus) eller (rund) bergtopp).

Flere navn i området forteller om høsting og fôrsank i områdene rundt setrene i gammel tid. På andre sida av Grøslandselva ned mot dalen finner vi Slåttemyr. Den myra har igjen gitt navn til Slåttemyrsetra og Slåttemyrhaugen. Navnet kommer fra at gras fra myrene (storr) var viktig dyrefor, og mange myrer ble slått og høstet.

Finntoppskar og Finntoppvollen (ved bilveien på vei opp til Tollefsrudsetrene) forteller om planten finntopp, en type gras som trivdes der jordsmonnet var næringsfattig eller utarmet, men som det også var tradisjon for å høste og bruke som fôr.

Navnet Lauvhaugen er brukt om flere hauger i området, både rett sør for Tovehaugen og rett nord for Åvestrudsetrene, og navnet kommer nok fra en annen form for fôrsank som ble drevet i området, nemlig lauving. Høsting av lauv ga verdifullt dyrefôr, spesielt til sau.

I skogområdene ned mot dalen finner vi en del navn med leddet bråte: F.eks. den tidligere setra Herbrandsbråten, og på kartet finner vi også Slåttemyrbråten, Høgbråten og Langebråten i nærheten. Det er nok ikke mye spor igjen lengre etter disse rydningene. Nede i dalen har vi gårdsnavnene Melbråten, Bråtejordet og Bråten/Badstubråten.

Bråte ble brukt om steder som ble ryddet ved bråtebruk eller svedjebruk med brenning (se f.eks. Asheim, 1978, s. 54). Det var en vanlig driftsform i jordbruket fra 1600-tallet til tidlig på 1800-tallet. Først ble skogen hogd og ble liggende og tørke, så ble det hele satt fyr på og ga et askelag som ga god næring til dyrking, gjerne av rug eller neper. Det ga ekstremt god avling det første året. Gjødslingseffekten forsvant fort, men senere kunne det slås eller beites gras på det åpne området.

Vi har også navn med tilknytning til tømmerhogst: Raunekastet er et sted i dalsida ned mot Stavnselva, og veien opp til Bjørnehaugen kalles Raunekastveien. Siste ledd i navnet, -kastet, finnes i flere stedsnavn, og det leddet kommer ifølge O. Rygh m.fl antakelig fra tømmerkast, bratte steder der tømmer ble kastet/rullet ned lia. Det kan passe med topografien her. Raun er dialektform for treslaget rogn. Rønningen (1981) forteller om tømmerdriften i gammel tid: "Tømmeret ble slepet ned til vassdragene der det var naturlig å komme fram, men mange steder ble tømmeret rent ut liene i såkalte rensler, eller det ble kippet frem til fjellstupet og kastet utfor." Dette gir også forklaringen på navnet Renslo.

Litteraturreferanser

Asheim, Vidar, 1978: Kulturlandskapets historie. Universitetsforlaget. Nettversjon på nb.no.

Beito, Olav T., 1949: Norske sæternamn. Oslo, Aschehoug, 1949. Nettversjon på nb.no.

Bjorvand, Harald, 2000: Våre arveord. Oslo, Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Nettversjon på nb.no.

Buskerud fylkeskommune, 2011: Hardangervidda gjennom 9500 år - en kulturhistorisk rapport. Rapport fra delprosjekt om kulturminner, tilgjengelig som PDF på fylkesdelplan-hardangervidda.no.

Indrebø, Gustav: Norske innsjønamn, Bd 2, Buskerud. Dybwad, Oslo, 1933. Nettversjon på nb.no.

Indrebø, Gustav: Norske innsjønamn, Bd 1, Upplands fylke. Dybwad, Oslo, 1924. Nettversjon på nb.no.

Multiconsult, 2013: Naturfaglig konsekvensanalyse for kraftutbyggingssøknad fra Småkraft. Tilgjengelig fra NVE som vedlegg sist i konsesjonssøknad.

Norske Gardsbruk, Buskerud fylke. 3: Flå, Gol, Hemsedal, Hol, Krødsherad, Nes, Ål. Forl. S.K. Granum, 1995. Tilgjengelig på nb.no.

Rygh, Oluf,1898: Norske Gaardnavne - Forord og innledning. Ringstrøms Antikvariat, 1999, faksimile av originalutgaven fra 1898. Nettversjon på nb.no.

Rygh, Oluf, 1904: Norske Gaardnavne, Bd 7, Bratsberg Amt. Kristiania, Fabritius, 1914. Nettversjon på nb.no.

Rygh, Oluf, 1909: Norske Gaardnavne, Bd 5, Buskerud Amt. Kristiania, Fabritius, 1909. Opptrykk fra Børsums forlag, 1967. Nettversjon på nb.no.

Rygh, Oluf, 1904: Norske elvenavne. Kristiania: I kommission hos Cammermeyer, 1904. Nettversjon på nb.no.

Rønningen, John, 1981: Nesboka. Bygdehistorie for Nes i Hallingdal. Nes kommune, Nesbyen, 1981. Tilgjengelig på nb.no.

Stemshaug, Ola , 1985: Namn i Noreg. Oslo, Samlaget. Tilgjengelig på nb.no.

Veka, Olav, 2000: Norsk etternamnleksikon. Samlaget. Tilgjengelig på nb.no.

Østro, Terje, 2015: Gards- og slektshistorie for Flå i Hallingdal, bd IV Tollefsrud- og Stavnsfjerdingen. Utgitt av Flå kommune, 2015. Referert til i teksten som .

Relevante oppslagsverk på nett

Ryghs "Norske Gaardnavne"

Norsk Stadnamnleksikon på nett

Det Norske Akademis Ordbok

Norsk Ordbok

Torps Etymologiske ordbok

Fritzners ordbok over gammelnorsk

Bokmåls- og nynorskordboka

Diplomatarium Noervegicum

Regesta Norvegica


Side skrevet av Harald Schyberg, .