Setrene rundt Tollefsrudsetrene

Innhold:

Tovehaugen
Åvestrudsetrene
Grøslandsvollen
Vestmelia
Bekkeliseter
Toveseter
Tungeseter
Damhaug
Vieran
Gammelseter
Nyseter
Rakhalsen
Herbrandsbråten
Brandenborgseter
Bjørnehaugseter
Kilder og litteratur

Tovehaugen

Tovehaugsetra har tilhørt Ødegården, men TØ forteller om et skifte i 1773 der Tovehaugen gikk over til en sønn fra Ødegården som bodde på Greipegarden, en av de eldre gårdene i Reiersgård-området. Tovehaugen gikk videre til nye generasjoner og det har vært delinger av vollen og senere har Reiersgården-Gudbrandstugu, Reiersgården-Nilsestugu, Reiersgården-Tåmåsstugu, Reiersgården-Østenstugu og Greipeplassen hatt seter her. I 1922 ble flere av delene solgt til Kolvin Gulsvik som hadde gårdene Kårmo og Solheim i Gulsvik-området.

Etter at setra var nedlagt, ble det en del strid om den. I 1944 søkte eieren av Reiersgården (Gunnar Kr. Reiersgaard) om å overta Tovehaugen fra Kolvin Gulsvik ved "tvungen avståelse" etter jordloven. Dette ble godkjent av både jordstyre, Flå kommune og landbruksdepartement, men saken ble anket, og det ble avgjort av lagmannsretten i 1951 at man ikke hadde rett til å påtvinge dette. I 1980 var det et nytt forsøk på å tvangsekspropriere Tovehaugen fra eieren. Det kan ha vært en oppfølging av saken fra 40- og 50-tallet. Den som ville ekspropriere ble beskrevet som en gårdbruker i Flå som drev med sauer, men han var ikke navngitt i avisa. (Se Drammens Tidende og Buskeruds Blad 1980.05.08, s.8.) Det ble begrunnet med at han ville dyrke opp jorda og få ekstra beite. Han fikk støtte fra jordstyret i Flå, men landbruksstyret i fylket pekte på at de drivverdige arealene var for små og ulønnsomme der og ekspropriasjon ble avvist på nytt.

Åvestrudsetrene

Folket på Åvestrud og de nærmeste gårdene hadde ifølge TØ i gammel tid Slåttemyr og Samuelsliseter som heimsetrer, Vesleseter som mellomseter og altså langseter på Åvestrudsetrene.

Grøslandvollen

TØ tror at Grøslandvollen kan ha blitt bygd rundt 1620-tallet (s. 247), men uten å oppgi noen kilde for den opplysningen. Jensen (2001) skriver at seterbua som står der nå er bygd rundt 1900.

Kommunen har regulert inn et par hyttetomter på haugen bak setra. Der er skogen nå blitt hogd.

Nær der Toveelva renner ut i Tingsjø ligger Bufarhaugen. Der hadde iflg TØ plassen Skomakerhaugen ved Grøsland ei "størring" (slåttemyr) med hytte. Idag står det ei laftet fritidshytte ved Bufarhaugen.

Vestmelia

Skogen sør for setra ble hogd ut i 2017.

Vestmelia var seter for Søre Åvestrud, som også hadde seter på Slåttemyr.

Bekkeliseter

Kartet fra 1856 er lite nøyaktig, og jeg har ikke klart å lokalisere denne setra før jeg fant en kilde med historiske flyfoto. Flyfoto fra 1962 indikerte enda dengang en åpen gressvoll et sted i dette området, og sammenligning med nyere flyfoto (2006) viser en tydelig gjengroingsprosess her av einer og trær. En tur til stedet bekreftet at området kan være en gammel voll, med steiner som kan være murrester fra bygninger.

Bekkeli hørte til Kleiv-gårdene og Basol i Eggedal, og eierne er nevnt i en avtale i 1794. Det står at i 1794 festa Steinar Jonsen nedre Kleiv og Steinar Sebjørnsen øvre Kleiv setra Bekkeli til Peder Knutsen Søland for 10 riksdaler. (Se Mørch, Andreas: "Sigdal og Eggedal. 2-3 3 : Gard og slekt" s. 1113.)

Det har vært mye konflikter og stridigheter rundt beite og beiterettigheter i områdene rundt Bekkeli, som ligger like på Eggedals-siden av grensa mellom Eggedal og Flå. Disse konfliktene tilspisset seg på 1790-tallet, hvor gamle dokumenter gjengitt i bygdebøkene viser at flere forsøk på avtaler og grenseoppganger ble gjort. Men det var likevel stadig konflikter mellom Tollefsrud-bøndene og bøndene på Kleiv og de andre gårdene på Eggedals-siden, bl.a. når det gjaldt at krøtter ble gjetet over på motpartens side av grensen. Dette var en viktig sak, gitt den ressurstilgangen seterdriften og utmarksbeitingen ga før.

Kildene vi har, indikerer at Bekkeli ble satt opp av Kleiv-bøndene i Eggedal en gang rundt 1770. En gang rundt 1860 da Kleiv-bonden skulle opp og slippe hestene om våren, fant de at bua på Bekkelisetra var blitt nedbrent i løpet av vinteren. Antakelig ble ikke setra bygget opp igjen etter dette.

Toveseter

Setra hørte til nabogårdene Skare og Jare i Eggedal. De hadde Tovesetra som langseter med hver sine hus og voller. Seterbua til Skare er den bua som idag er Drammen og Oplands Turistforenings (DOTs) turisthytte. Skare hadde heimseter på Skareseter. Gamle nedtegnelser viser at det ihvertfall har vært seterdrift på Tovesetra fra før 1770.

I 1939 ble setra solgt til familien Bille, som fikk bruke den gamle seterbua til Jare som var blitt omgjort til jakthytte. Men familien til Skare-bonden som hadde setra før, beholdt retten til å drive setring der. Seterdriften fortsatte fram til 1957, som ble den siste sommeren det var seterstell på Tovesetra. De siste som setret her skal ha vært søstrene Bjerkmann med en stor geiteflokk.

Tovesetra lå ved den gamle drifteveien som senere ble til turistforeningsrute. Den ble T-vardet på slutten av 1800-tallet fra Høgevardehytta til Flenten med videre ruter mot Geilo og mot Tunhovd. Ruta ble mye brukt av fjellvandrere om sommeren så lenge det var seterdrift som kunne tilby overnatting til dem på Tovesetra. Men trafikken på ruta gikk radikalt ned etter at seterdriften ble nedlagt. I 1983 kontaktet DOT familien Bille med tanker om ny overnattingsmulighet på Tovesetra. Dette førte til en avtale der DOT får leie setervollen og alle husene. I 1985 startet restaurering av seterbua og den ble innredet som selvbetjeningshytte med 10 sengeplasser pluss hems. I august 1986 kunne den innvies som turisthytte, og bua fikk DOT-merket på gavlen.

Historiske detaljer om Tovesetra på lokalhistoriewiki.

I Drammens Tidende og Buskeruds blad sto artikkelen "Nytt liv på Toveseter" (s. 21) i september 1985, som beskriver arbeidet med å få åpnet Tovesetra som turistforeningshytte, med interessant historikk.

Informasjon om dagens turisthytte på ut.no.

Flere interessante fotos herfra er tilgjengelig under Sigdal Museum i Digitalt museums fotosamlinger. De gir interessante tidsbilder fra seterarbeidet på Tova:

• Ca 1940: Kvinner rengjør primkjelen
• 1943: Seterdrift med geiter
• 1943: Melkestell
• 1950: Kløvhester på setra
• Ca 1950: Gjødselspredning med hest på setervollen

Avisnotisen nedenfor sto i Drammens Tidende og Buskerud Blad i okkupasjonsåret 1944, og gir et tidsbilde som forteller om fjellvandrere som kommer innom setra og om budeia Kari Bjørkmann (Bjerkmann?) som er sitt åttende år på Tovesetra og koker myse til brunost. Notisen beskriver til slutt lengt etter frigjøring fra tyskernes okkupasjon med rasjonering av matvarer.

Om Toveseter i Drammens Tidende 2/9-1944. Klikk bildet for å forstørre.

Tungeseter

TØ antyder at Tungesetra har vært mellomseter, mens gården har hatt langsetrer ved Trøgaset, Flatvollen og Flenten. I likhet med de fleste andre Stavns-gårdene hadde de heimseter på Stavnsheimsetran.

Damhaug

Damhaug nevnes i et rettsdokument fra 1754 (se TØ s. 312) som opplyser at setra var ryddet av Reier Henriksen Melbråten (1697-1779). Han hadde da nylig bygd fire hus der, innrettet til henholdsvis seterbod, fe-hus, ei løe, og et lite kalvehus. Vitner klagde på at Reier hadde tatt never fra felles skog til å tekke husene med.

Omkring 1920 ble det bygd en sag med damanlegg i Stavnselva litt nedenfor Damhaugen. Anlegget er nå rast ned (iflg TØ).

Ca 1 km lengre ned og rett på sørsida av Stavnselva er det markert en voll på kartet som heter Tungevollen. Her er det ingen rester av hus. TØ nevner at den vollen hørte til Ødegården og fungerte som mellomseter.

Vieran

Vieran hører til gården Teigen på Stavn. Ifølge TØ var Vieran langseter, men var nok opprinnelig mellomseter da de tidligere hadde langseter på Flenten. I likhet med de fleste andre Stavns-gårdene hadde de heimseter på Stavnsheimsetran.

Gammelseter

Boka Norske sæternamn av Olav T. Beito har interessante opplysninger om disse setrene (s. 26). Forfatteren var i kontakt med Nils Trulsen Gislerud i 1945, og fikk opplyst at Gammelsetra opprinnelig hadde navnet Anfinnset etter en eier Anfinn som levde rundt 1550. Men da Gislerud ble delt i to i 1757, ble det bygd ei ny seter, som de kalte Nyseter, og Anfinnset ble siden hetende Gammelseter. Det er mulig Gammelseter etterhvert gikk ut av bruk etter dette.

Setrene ligger nedenfor Anfinnatten, og sannsynligvis er det den samme Anfinn som har gitt navnet både til fjellet og setra.

(TØ tror at den Anfinn som ga navnet sitt til fjellet kan ha vært Anfinn Bjørnsen som var født seint på 1500-tallet på (Øvre) Gislerud og hadde den gården på tidlig 1600-tall. Tidsangivelsen her avviker fra opplysningene til Nils Gislerud om den Anfinn som ga navnet til setra Anfinnset. Det er vanskelig å tro at ikke den Anfinn som ga navn til fjellet er den samme som ga navn til setra. Den Anfinn som TØ refererer til, er sønn av Bjørn Anfinnsen som er registrert på Gislerud i flere kilder på 1590-tallet. Den Anfinn som Nils Gislerud nevner levde rundt 1550, må være faren til denne Bjørn Anfinnsen, altså farfar til den Anfinn som TØ refererer til. Siden TØs identifisering av den Anfinn som ga navn til fjellet er basert på en antagelse, vil jeg nok feste mer lit til at rett person er den som Nils Gislerud nevner. Han kan ha basert seg på kunnskap overlevert i familien og var vel kjent som en kapasitet på slektshistorie.)

Jensen (2001) skriver at seterbua på Gammelseter ble bygd i 1901 og sto opprinnelig litt lengre ned på vollen. Han forteller om setras historie: "Nedre Gislerud tok opp igjen drifta på Gamlesetre ca 1900. Det er usikkert om det var hus her da. Utover 1900-tallet var det stor aktivitet på setra. Bua ble flyttet og tilbygd i 1930-åra og tilbygd igjen i slutten av 1940-åra. Samtidig ble det bygd ny stall, skjul og ei løe. ... Nils Trulsen Gislerud, som var eier av nedre Gislerud fra 1913 til 1959, var drivkraften bak utbyggingen på setra. Men få år etter denne store byggevirksomheten, midt på 1950-tallet, ble seterdrifta trappet ned. Fram til 1970-åra var det drift med noen få kyr. Gamlesetre var faktisk en av de siste setrene i Flå som var i tradisjonell bruk. Slåtten av setervollen tok slutt rundt 1963. I dag blir vollen beitet, og husene brukes som feriested."

Nyseter

Årebuene som hadde den eldgamle byggemåten med åpent ildsted i midten og røykhull i taket, gikk vanligvis ut av bruk på 1800-tallet. Da ble mange av dem bygd om og fikk i stedet murt ildsted med skorstein. Så denne årebua er en av svært få gjenværende slike i sin opprinnelige form. Interiøret er fremdeles nokså intakt, med jordgulv, gammel "sengehjall" (sengehylle hvor seterfolket sov) og "skorre" (langbenk hvor de satt med sengehjallen som ryggstø) (se Randen, 2006, s. 65ff om innredning og bruk av buene). Fjøla langs sengehjallen er "dekorert" med datidens grafitti: En mengde initialer skåret inn av folk som var innom, av og til med dato eller årstall.

Bua til Øvre Gislerud er betydelig yngre enn årebua til Nedre Gislerud. Jensen skriver at den har en innskrift fra 1897, som godt kan være byggeåret.

Ifølge Jensen setret Øvre Gislerud på Nyseter til omkring 1940-åra. Nedre Gislerud brukte sin del av Nysetra fram til ca 1900, men slo vollen fram til 1950-åra.

Rakhalsen

Solhjells bok fra 1987 indikerer at Rakhalsen var en egen gård i høymiddelalderen med to bruk, og er omtalt allerede i 1463. Men TØ har en annen versjon: Han skriver at Rakhalsen i middelalderen var langseter for Tollefsrud, "dokumentert i 1460 og 1463". Videre at på Rakhalsen var lendet steinete og med dårlige slåttevoller, slik at gårdene etterhvert ryddet seg langsetrer lengre innover fjellet da det ble moderne, og Rakhalsen ble da heimseter.

1400-talls-kildene (dette dokumentet fra 1460 og dette fra 1463) beskriver at Rakhalsen (skrevet "Røkæhalsin" og "Rekohalsen") ble sammen med en del andre gårder i området først kjøpt av Olaf Jonssön Sverdsliper i 1460, og deretter solgt videre i 1463. Dokumentet fra 1463 nevner eksplisitt Rakhalsen som en av flere gårder, som peker i retning av at Solhjell har rett i at stedet var gård, ikke en langseter under Tollefsrud. TØ oppgir heller ingen kilde for sin påstand om at det opprinnelig var langseter.

Rakhalsen er nevnt som slåttelende (ikke seter) under Tollefsrud i jordeboka fra 1652 (TØ s. 351). I 1722 er det nevnt to vårsetrer på Rakhalsen under Tollefsrud.

Jørn Jensen skriver at det var seterdrift på Rakhalsen fram til ca 1950.

Herbrandsbråten

Herbrandsbråten er nevnt i en deling av Nordre Tollefsrud i 1737 (TØ s. 364), så setra må ha blitt ryddet og tatt i bruk før det.

TØ refererer en sak mellom flere gårder i Tollefsrud-området om rettigheter til setrene på Herbrandsbråten i 1754. Vitner forteller om at vollen var blitt utvidet i forhold til hvordan den var 15 og 20 år tidligere. Det har også blitt satt opp flere nye bygninger der. Det kommer fram at utvidelsene er gjort av enkeltbønder på felles Tollefsrud-grunn, og derfor var det blitt uenighet om rettighetene i området.

TØ nevner også en atskillig nyere sak om bruksrett til vollene ved Herbrandsbråten så seint som først på 1900-tallet. Herbrandsbråten er oppgitt som seter for Melbråten i verket "Norske Gardsbruk" fra 1948, så den har antakelig ikke blitt nedlagt før det. På flyfoto fra 1962 ses rester etter en voll der, under gjengroing.

Brandenborgseter

I et dokument fra 1754 gjengitt i TØ (s. 311) om rettigheter i disse skogområdene beskriver et vitne ei ny seter som muligens kan være Brandenborgsetra. Transkribert til litt mer moderne språk sier vitnet at "Arne Tollefsrud har vest for Herbrandsbråten avvirket en innhegning under Svaberg-kastet som er innrettet til bygging av en ny seter". Svaberg-kastet er nok et "tømmerkast" (sted der tømmer ble kastet/rullet ned lia) som ikke finnes på kartet idag, men dette kan passe på det bratte terrenget rundt Brandenborgsetra.

I en nyere sak rundt 1905 om rettigheter i området (TØ s. 323) nevnes det at tidligere eide Østen Olsen (1733-ca 1780) fra nordgarden Tollefsrud Brandenborgsetra. Hans kone Sunneiv (1740-ca 1814) syntes det var for ensomt å ligge på denne setra alene, så da lot hun Birgit Dokken (1764-1839) få bygge ei bu på vollen og bruke den.

Vollen til nordgarden Tollefsrud ble solgt til Kristen Stillingen i 1880. Bua til Stillingen, som er merket med årstallet 1842 eller 1849, er den eneste som står igjen her, men er delvis sammenrast.

Setervollen er ganske kupert. Den er under sterk gjengroing etter tidligere hogst, og må ha hatt en flott utsikt utover. Setra står inntegnet som nedlagt i kartet fra 1946, så den må ha blitt nedlagt før det.

Det har ikke vært noen gård med navn Brandenborg nede i dalen - en slik gård finnes ihvertfall ikke i TØs gårdshistorie. Så dette har ikke vært noen seter under gården Brandenborg, men Brandenborg må være det opprinnelige navnet på stedet her. Kanskje er det en oppkalling etter den tyske delstaten Brandenburg. Kan stedet kanskje ha blitt kalt Brattenborg opprinnelig? Området oppover her heter jo Bratte, og "Bratten(s)borg" er også kjent som navn på et par andre bruk i Norge.

Bjørnehaugseter