Gamle Veldre kirke fra 1726 hvor Peder var organist. Kirken brant ned i 1996, og er nå erstattet av en ny. (Trykk bildet for å forstørre. Foto: Domkirkeodden.org.)

Han ble født på gården Lille Stav på Ringsaker den 2. februar 1758, som sønn av organisten Peder Jensen Schyberg.

Han giftet seg i 1788 med Anne Margrethe Rav på Stolpestad, som nettopp var blitt enke etter lensmannen Elias Gjerdrum. Peder har tittelen organist når han gifter seg, og har nok fått organistopplæring av faren sin i likhet med broren Ole. Iflg TBS artikkel i Byminner skal Peder ha fungert i lensmannsembedet en periode etter sin kones første mann. Han må ha vært en særegen figur i lokalmiljøet, og han skal (ifølge notat fra OS) ha gått under navn som "Greven av Stolpestad" og "Sorte Per".

Anne Margrethe var født i 1755 eller 1756 i Kristiania, hvor en kilde (artikkel av S.H. Finne-Grønn, se s. 257) sier hun hadde hatt tjeneste hos "Præsident Willumsen" som "præsidentindens kammerjomfru". En annen kilde (artikkel om Peders stesønn fogd Ole Eliassen Gjerdrum i Illustreret Nyhedsblad 1851-1866 : trykt utg., s. 32) sier hun var kammerjomfru hos toller P. Willumsen. Hun må ha begynt som ganske ung i den tjenesten, siden tolleren døde allerede i 1769. I Kristiania giftet hun seg i 1780 med den 9 år eldre Elias Gjerdrum, etter at de (ifølge artikkelen i Illustreret Nyhetsblad) hadde blitt forlovet allerede da Anne Margrethe var 14 år. Gjerdrum var kontorbetjent hos Wilhelm Frederik Køllner Willemsen, som var sønn av den samme tolleren P. Willemsen (ofte skrevet som Willumsen), og som ble magistratpresident i Kristiania i perioden 1773-1792. Magistratpresident var tittelen på den øverste lederen for styret av byen, en slags borgermester. Av de to kildene virker det sannsynlig at Anne Margrethe ble kammerpike for magistratpresident Willemsens kone etter først å ha vært hos hans far. Den velstående og vel ansette magistratpresident Willemsen er også kjent for at han ble eier av Tøyen hovedgård som han drev fra 1776. Etter å ha vært hos Willemsen i 14 år og like før vielsen med Anne Margrethe, ble Gjerdrum lensmann i Stange fra 1779 og senere (1787) på Ringsaker. I ekteskapet med Gjerdrum, som døde i 1788, fikk Anne Margrethe tre jenter og en gutt.

Hun fikk så 4 barn med Peder: Karen i 1791, tvillingene Peder og Elli (Ella) i 1793 og Johannes i 1796.

Folketellingen i 1801 viser at da bor Peder og Anne Margrethe på Øvre Stolpestad med de 4 barna og en tjenestepike. Peder er her oppført som "Bonde og gaardbruger og organist ved Weldre Annex". Broren Ole med familie og foreldrene deres bor da på Nedre Skyberg.

Orglet som ble installert i Ringsaker kirke i 1796 med 21 stemmer. Her var Peders bror Ole organist, og Peder har sikkert også spilt på dette. (Foto: Domkirkeodden.org.)

Peders organiststilling var en deltidsaktivitet ved siden av å drive gården, og organistarbeidet på denne tiden ble gjerne lønnet ved hjelp av gaver eller avgifter fra menigheten. Det var tilfelle her, for i Veldre bygdebok (s. 212) kan vi lese om en kontrakt fra 1793, der bøndene påtar seg å øke avgiften, eller "tolden" som det står, til Peder. Avgiften ble betalt med byggkorn: "I 1793 lot Hans Opsal, Christopher Glestad og Ole Flisager med flere tinglese en kontrakt hvorved de påtok seg å øke "tolden" til organist Peder Pedersen Skyberg fordi han hadde fått mere arbeide med å øve seg "og på orgelet" (i kirken) på grunn av at det var innført ny salmebok. Dette pålegget var 1 1/2 skjeppe rent bygg for hver fullgard og 1 skj. for hver halvgard. Nevnte organist var bygdas "musikus" og hadde eneretten til å spille ved alle tilstelninger - også private, brylluper etc."

Veldre kirke hadde et orgel fra 1736, men det ble gjort en omfattende forbedring og utvidelse av det i 1797 mens Peder var organist der. Det hadde etter utvidelsen 10 stemmer. På omtrent samme tid ble det også bygget et nytt orgel til hovedkirken i Ringsaker, der broren var organist. Både utvidelsen av Veldre-orgelet og det nye orgelet i Ringsaker ble levert av orgelbyggeren Christian Ingelstad fra Toten der organist-brødrene hadde slektsrøtter.

Tippoldebarnet lektor David Arnesen (1882-1953) husket noen fortellinger om Peder: "Tippoldefar kaltes spøkende for "Svarte-Per", et navn som jeg ofte hørte nevne i barndommen, og som selvsagt måtte feste seg i en barnehjerne. Mine minner her er litt uklare, men etter det jeg bestemt husker å ha hørt, må han ha vært noe for seg sjøl, litt av en djerv eventyrskikkelse og villstyring. En gammel historie står tydelig for meg: Peder Pedersønn S. med sin sønn og navnebror (den senere organist i Oslo kirke) hadde engang vært i et stort bryllup på en av de største gårdene på Ringsaker. Da de dro hjemover om natten, var de begge to trette - det hadde vel vært et tre dagers bryllup etter den tids skikk og bruk - og la seg ned for å hvile litt ved en haug de kom forbi på veien. De sovnet blidelig inn, og i drømme hørte både far og sønn at det spilte inne i haugen - det var nok huldrefolket som var på ferde. Og da de våknet, husket de begge melodien - det var de samme tonene de hadde lyttet til under søvnen - og musikalske som de to var, nedtegnet de denne "huldreslåtten". Notepapiret med melodien skulle senere ha gått over i Ole Gjerdrum Schybergs eie, etter hva det er blitt fortalt meg."

Som nevnt i artikkelen om Peders far, fikk både Peder og broren Ole musikkforpaktning i området. Det ga bl.a. enerett til å spille i brylluper og var nok en inntektskilde å regne med. Det er sannsynlig at denne episoden der Peder og sønnen har vært i et bryllup, var i forbindelse med et slikt spilleoppdrag. Peder hadde god kontakt med Halvor Hoel (mer om det nedenfor). Halvor Hoel var kjent som "bondehøvding", men han utmerket seg også som felespiller og en framtredende komponist av dansemelodier (dokumentert i et bevart notehefte fra ham fra 1819). Så musikkinteressen kan ha vært noe som bragte Peder og Halvor sammen. Om de samarbeidet om spilleoppdrag vet vi ikke. Ordningen med musikkforpaktning ble avskaffet ved en kongelig resolusjon i 1800, men slik at de som allerede hadde musikkforpakter-rettigheten, som Peder, beholdt den til de døde.

I 1805 ble Peder viklet inn i en konflikt og en rettsforfølgelse som ga ham store problemer. Han ble tiltalt for så ulike ting som mordbrann, blasfemi og tyveri og stilt for retten. I Tryggve Andersens bok "I cancelliraadens dage" beskrives i kapittelet "Den store nød" en organist Nyberg, som Peder har vært en slags modell for, hvor en del av det som hendte blir referert. Men selv om så å si alt som Andersen skriver, er basert på historiske begivenheter, blir de tilpasset med dikterisk frihet og en del ting blir gjerne tillagt "feil" person. Organist Nyberg i "Cancelliraaden" er derfor ikke et helt korrekt historisk bilde av Peder. Men Frik Hougen har skrevet en bok som går gjennom en del faktiske forhold som "Cancelliraaden" er basert på. Her følger litt mer detaljer om hva som hendte, for det meste basert på den informasjonen Hougen gir.

Peder hadde blitt kjent med svensken Christian Carlstrøm som kom til Ringsaker rundt 1786. Carlstrøm ser ut til å ha vært en samfunnengasjert, velopplyst og mangesidig personlighet, men har nok også hatt sine mørke sider. Han skal ha livnært seg bl.a. ved å drive som gartner og anlegge hager hos velkondisjonerte på Nes og Ringsaker. Flere skrifter av ham er bevart i Riksarkivet, der en bok om "Provsteriet Hedemarkens Gejstelige Antiqveteter" har vært en viktig historisk kilde for forskere og andre, mens andre skrifter antakelig forfektet rasjonalistiske ideer. Før han kom til Ringsaker hadde han rømt fra Sverige hvor han var tiltalt for tyveri, men det kjente man ikke til i bygda. Blant vanlige folk fikk han et rykte som en slags trollmann og helbreder. Han var rasjonalist og skeptisk innstilt til prester, og hadde en etter den tid imponerende boksamling på innpå 200 bøker (som ble solgt på auksjon i 1806).

I "Cancelliraaden" har Carlstrøm fått navnet Palmstrøm og det står at han hadde kjent Nyberg (Peder Schyberg) siden denne var guttunge og oppdradd han. Det stemmer ikke med de faktiske forhold, siden Peder var godt voksen (nærmere 30 år) da Carlstrøm kom til Ringsaker. Men det er ikke tvil om at Carlstrøm og Peder har hatt god kontakt. Det framgår av Hougens bok at de må ha delt slekts- og lokalhistoriske interesser, og det er sannsynlig at de også hadde en felles interesse i rasjonalistiske tanker og ideer, og antakelig har Peder blitt inspirert av Carlstrøms tanker.

Like før 1800 skal det ha skjedd en del forbrytelser på Ringsaker som var uoppklarte, og den første og mest sentrale forbrytelsen var en brann på Kvandalssetra i Ringsaker Åsmark i 1797. Brannen skal ha blitt påsatt for å skjule et tyveri av en gammel gryte fra huset. Denne gryta skal senere ha blitt funnet hjemme hos Peder. Etterhvert har man antakelig fått konkrete mistanker om at Carlstrøm var involvert både i dette og andre forbrytelser. I tillegg har sikkert hans rasjonalistiske og kontroversielle tanker gjort at sterke krefter i lokalsamfunnet oppfattet han som en trussel, for han ble satt under tiltale for mordbrann, tyveri, gudsbespottelse, kirketyveri, mened, nedsettende ytringer om den danske regjering m.m. Han ble i 1805 dømt først av underretten, så av overretten til livsvarig straffarbeid. Under prosessen kom Carlstrøm med anklager mot og forsøkte å dra med seg Peder Schyberg og Halvor Hoel (som svarer til figuren Hans Dahlbye i "Cancellieraaden"). I domsslutningen mot Carlstrøm het det:

"Slutteligen opviser Underretsacten, at der af Tiltalte er bleven fremført viktige Beskyldninger imod Halvor Hoel og Peder Schyberg ... og den nøye Forbindelse i hvilken disse have staaet med Tiltalte ... synes ... at frembringe saa betydelige data imod dem at denne Ret anser det for sin Pligt at gjøre Øvrigheden opmerksom paa disse Personer og at forbeholde Justitien sin Tiltale imod dem."

Dette førte til at også Peder Schyberg og Halvor Hoel ble tiltalt. Halvor Hoel var også rasjonalist og skeptisk til embetsmenn, og ble senere stortingsmann; da kom han i problemer som følge av den tidligere tiltalen.

Peders medtiltalte Halvor Hoel, senere stortingsmann.

Hougen sammenligner rettsforfølgelsene mot Peder og Halvor Hoel med 1600-tallets hekseprosesser. Han sier også det lignet en ættefeide, hvor bygda var blitt delt i to sider. Halvor Hoel var en slags leder på den ene siden og han var kjent for sitt hat mot embetsmenn. Embetsmennene ledet den andre siden i feiden. Et flertall og en overmakt av embetsmenn, inkludert amtmannen, får drevet prosessen mot disse to (samt Carlstrøm som reellt ser ut til å ha gått over streken i noen handlinger) som ledd i en langvarig strid.

Det ser også ut som tiltalen mot Peder etter Carlstrøms angivelser har blitt godt hjulpet av at det har blitt en stemning mot ham i noen kretser. Etter at han ble angitt av Carlstrøm, kom flere med tiltalepunkter mot ham. Han skal ha helt "Skjevann" (salpetersyre) i stesønnens (Ole Gjerdrums) ur ved en anledning, og skal ha latt drepe stedatterens ku ved en annen. Da ordren om å arrestere Peder kom fra amtmannen i 1805, har kanselliråd Stangeby først avvist arrestordren, og i stedet løslatt Peder mot kausjon. Dette gjorde han med henvisning til at "almuen" hadde opparbeidet en uvilje mot Peder og latt seg forbitre til "Animosite og Forfølgelser".

Hougen antyder også at kanselliråden kan ha hatt en viss velvilje fordi Peder og Anne Margrethe hadde forbindelser i kretsen rundt kanselliråden. Kanselliråden skriver til amtmann Bendeke (som kan ha vært en drivkraft bak tiltalene og part i feiden):

"Deres Høi-Velbaarenhed vil veltænkende undskylde, at ieg, paa et kort Mellemrum modtog Caution og lod den Paagieldende (dvs Schyberg) forblive ved Friedheden i sit eget Huus ... De sikre Cautionistere og hands dydige Kones Jammer og Fortvivlelse bevægede mig til dette Skrit ... og maaske han kunde beholde saadan Frihed, indtil Sagens videre Behandling og om mere fremkom mod ham?"

19. august 1805 holder kanselliråden et nytt forhør av Peder, men meddeler amtmannen at "det vil befindes at Klagerne (mot Schyberg) ... ikke er komne den paaklagede nærmere med Beviser end forhend, uagtet Vidnernes Tal stedse er blevet forøget."

Etter dette skal Peder ha "forsvunnet" ifølge Hougen, som viser til at sogneprest Bergh rapporterer til biskopen i februar 1807 at organisten i Veldre er borte. Her stemmer ikke Hougens framstilling av dette som en slags "rømming" i ettertid av forhøret, siden forsvinningen først skjedde 1 1/2 år etter det. Kanskje hadde forsvinningen sammenheng med at det var rettssak underveis da, og den blir gjennomført uten at man har fått tak i Peder.

Uten å være tilstede blir han dømt i underretten den 11. mars 1807 til å "arbeide 3 Aar i nærmeste Fæstning" på grunn av "adskillige Misgjerninger, saasom Mordbrand, Blasphemie, Tyverie m.m". Først sommeren 1807 blir Peder anholdt, for Hougen refererer til et brev fra juni 1807 hvor amtmannen mottar underretning om at en "Person ved Navn Peder Skyberg eller Stolpestad ... her er bleven anholdt". Det framkommer i et forhørsreferat at Peder har oppholdt seg hos sin stedatter, som var gift med en skipper i Stavern, og dels hos sogneprest Mørch i Hurum, som han kjente fra tiden Mørch hadde vært kapellan i Ringsaker. Han hadde "ernært seg" ved å gi "informasjoner i musikk", sier han, og på slutten av forhøret antyder han at han muligens også er under rettsforfølging for "irreligiøs Snak og Tale".

Men saken blir anket til Stiftsoverretten, og her blir Peder frikjent. Angående blasfemianklagene, framholdt hans forsvarer Arntzen at de "omforklarede Yttringer egentlig alleene have bestaaet i Beretning om hvad Schyberg i trykte Skrivter derom har læst". Hougen antyder at det ikke kan ha vært så helt enkelt for forsvareren å bortforklare og utslette ethvert spor av de "opplyste grunnsetninger" Peder hadde. Men å avvise mordbrann og tyveri har nok vært enklere, for rettsreferatet sier: "Thi ingen av Vidnerne have kunnet vidne at Peder Schyberg har vært paa den afbrændte Sæter, men blot paa Veien, som føre derhen, ligesom og dette maae have passeret en heel dag førend Sæterhuuserne afbrændte". Både Peder og Halvor Hoel blir frikjent i overretten tidlig i 1808, mer enn 10 år etter brannen som var sentral i tiltalen.

Peder hadde altså forlatt organistvirket sitt i Veldre ca ett år før den endelige frikjennende dommen, og en annen organist hadde da blitt satt inn i stillingen hans. Etter frifinnelsen henvender Peder seg til Stiftsdireksjonen for å gjenoppta organistgjerningen sin, og brevet han skrev er gjengitt av Tronshaug:

"Da den mod mig af Justitien anlagde Sag, ifølge Hvilken jeg indtil videre blev demitteret som Organist for Weldre annex under Ringsagers Hovedsogn, nu ved den Kongelige Overcriminalret for Kongen er bleven endeligen paadømt, og denne endelige Dom Lægger min Skyldfrihed for Dagen, fordrister jeg mig underdanigst til, at henvende mig til den Høye Stiftsdirection med Begiæring om at maatte blive i mine før Actionen havte Rettigheder som organist ved Weldre Kirke, og at den indtil videre i mit Stæd constituerede Ansteen Wernersen Mellemberg, maatte blive paaLagt, igien at overdrage mig Bestyrelsen.

Stolpestad
d: 6te April 1808

Underdanigst
Peder Pedersen Schyberg"

Ringsakers sogneprest Gerh. Gunnerus Bergh etterlater ingen tvil om hvilken side han står på i sin påtegning i sakens anledning (gjengitt av Tronshaug):

Sogneprest Bergh, som ikke var velvillig innstilt overfor Peder. (Portrettet henger i Ringsaker kirke.)

"Underdanigst Erklæring"

Det røber meere end dristighed naar Supplicanten, Peder Pedersen Schyeberg eller Stolpestad kaldet, vover at nævne sig den Høye Stiftsdirection med sit her hosføyede underdanigste Andragende af 6te forrige Maaned: Om igjen at indstalleres i Embedet som Organist for Annexet Veldre eller Folkesager her paa Ringsager. Da, foruden at en anden værdig Person: Ansteen Værnersen Mellemberg i sin Tid, formelig er indsat i denne Post under hiines fameuse Sagsøgelse; denne Peder Stolpestad tillige er for alle, som vil vide Sandhed, et erkjendt slet moralskt Menneske, der vel paa en Maade blev frikjendt af OvercriminalRetten, men dog blev tildømt, at betale alle Omkostninger, da Formodningerne vare stærke, andgaaende de paasigtede Ugjærninger, der var ikke mindre end Mordbrand, Tyverie og Blasphemie M:M; For hvilke Sager det Lovfaste Beviis blot manglede til at fælde ham som Slave. Folket ophævede sig des Aarsag saa gandske imod ham, at det var at saare Menighedens Ømfølenhed, om han nogensinde skulde trænge ind i Helligdommen under Vægten af saamegen Udaad. At jeg ikke for mit Individ ønsker, mindre underdanigst anbefaler dette, nu nøye bekjendte Subject, kan ikke være at fortænke mig i, Henseende den Post jeg staaer som Stedets Sognepræst.

Ringsager Præstegaard
den 2den Maii 1808

Underdanigst
S. Bergh"

Peder fikk ikke tilbake organisttillingen sin etter dette.

I 1810 blir også ekteskapet med Anne Margrethe oppløst og de forlater Stolpestad. Behandlingen av separasjonen hos "Forlikskommisjonen" er kort beskrevet i Ringsakboka bd 3 fra 1993 (s. 262 med referanse til Forliksprotokoll 1 1810, nr 48): "Anne Margrete Raw og Peder Pedersen Skyberg hadde "henlevet et ubehagelig liv" i 22 år på gården Stolpestad. (...) I 1810 møter ekteparet fram hos forlilkskommisjonen og fikk ordnet med søknad om skilsmisse. Garden var allerede solgt, og de ble nå enige om følgende ordning: Salgssummen fra garden og annen kapital ble delt, løsøre og besetning skulle selges på auksjon og summen deles, og fordelingen til barna ble ordnet. De to mindreårige sønnene ble atskilt da foreldrene fikk hver sin. Ellers var det flere voksne barn, for Margrete hadde tidligere vært gift med avdøde lensmann Elias Gjerdrum."

Hvordan Peder levde de siste årene sine etter dette har vi lite informasjon om. Han hadde altså mistet organiststillingen, måtte betale saksomkostninger for rettssaken i overretten og hadde ikke noen gård lengre. Vi vet ikke hvor lenge formuen fra oppgjøret for Stolpestad holdt eller om han hadde arbeid og noen inntekt. Kanskje ga eneretten til å spille ved begivenheter i bygda litt inntekt. Han ble sikkert også fortsatt møtt med uvennlighet av kretser i bygda etter prosessene mot ham. Han må ha losjert hos broren Ole på Nedre Skyberg. Han dør 60 år gammel 5. april 1818, og betegnes da som "Inderst" på Nedre Skyberg, et uttrykk som vanligvis brukes på en losjerende, ofte fattig.

Anne Margrethe bosatte seg etter separasjonen på en liten eiendom som het Kjos, ikke så langt fra Skyberg. På Kjos kjempet hun med trange kår, og var to ganger vitne til at boligen hennes brant ned. Senere flyttet hun til sin datter Ella, gift med skipsfører og reder Christiansen Barfoed på Hvaler. I 1821 flyttet hun til sønnen sin, fogd Ole Gjerdrum, i Christiania, og bodde i hjemmet hans til hun døde 94 år gammel i 1849. Hun tok de siste årene tilbake Gjerdrum-navnet. TBS nevner at hun skal ha vært en intelligent og samfunnsinteressert dame.

---

Utsnitt fra flyfoto fra 1956 fra Hedmarkmuseets arkiv som viser Øvre Stolpestad (nå skrevet Stolvstad), hvor Peder og Anne Margrethe bodde. Gårdsbygningene der er borte idag. Gården lå like ved Østre Stolpestad som var lensmannsgård da Peder levde. De to gårdene i bakgrunnen er nedre og øvre Skyberg.

Interiør fra gamle Veldre kirke, hvor Peder var organist. (Foto: Domkirkeodden.org.)

Gamle foto med utsikt fra og mot orgelgalleriet med Ringsaker kirkes gamle orgel fra 1796. Orglet ble bygd om i 1852 og ble tatt ned i 1913. Det er nå lagret på Hedmarksmuseet. (Foto: Domkirkeodden.org)